Kan man si at digitale læringsressurser kan skape noen form for “pedagogisk merverdi” eller har den digitale keiseren tynt med klær pÃ¥ kroppen?
Er det tilstrekkelig Ã¥ gjøre som Under Dusken – Ã¥ feie det hele bort med at “dritt med glitter pÃ¥ er fortsatt dritt”*, eller kan man ta en digital studiehverdag pÃ¥ alvor og forsøke Ã¥ forbedre seg her ogsÃ¥? Gjerne pÃ¥ trygg avstand fra bÃ¥de svett halleluja og billig demonisering.
Under HiTech-Lotech i år presenterte jeg resultatene fra en studentevaluering av integrering av digitale ressurser ved et innføringskurs i spansk ved NTNU.
Her finner du en kort og punktvis oppsummering – om du vil ha fullversjonen kan du høre pÃ¥ lydsporet som er inkludert nederst i teksten.
Jeg mener dette har noe for seg, og at vi fant et dokumentert utbytte både for lærer/foreleser og studenter.
Vi inkluderte innspillinger av dagligtale (distribuert via denne nettsiden) i et strukturert undervisningsopplegg (både gjennom læringsmål, arbeid og krav) og fikk nokså tydelige tilbakemeldinger fra studentene, via litt evalueringsarbeid.
Dette mener jeg er de viktigste under bolken “pedagogisk merverdi” som følge av dette kursopplegget:
Økt aktivitet – arbeidet med innspilingene har tydeliggjort viktigheten av lytte- og taleferdigheter, og studentene arbeidet i snitt flere timer pÃ¥ egen hÃ¥nd med utvikling av de samme ferdighetene. Dette kom i tillegg til ordinær undervisning og gruppetimer med sprÃ¥ktrening.
Økt relevans: temaene som tas opp er ikke oppdiktede ut i fra et hensyn til en gitt studieprogresjon. Det kan engasjere og informere i mye større grad. Virkelighetsnærhet (dagligtale) settes stor pris på blant studentene. Faget trekkes nærmere virkelig språkbruk.
En gledelig gjenganger under det åpne kommentarfeltet var at til tross for nokså høy vanskelighetsgrad, så satte flertallet av studentene pris på nettopp at det ikke var tilpassede innspillinger, laget for å være enkle og tilgjengelige. Det går med andre ord an å si at om du spør studentene sjøl, så er det ikke nødvendig å gjøre noe så enkelt som mulig for at de skal like det og ha nytte av det.
For meg som foreleser var det en enorm befrielse å slippe unna konstruerte samtaler (med 80 studenter) om oppdiktede personer i en overtydelig pedagogizzzzzzk lærebokføljetong. Det er langt mer engasjerende å kunne relatere samtaler opp mot studentenes egne preferanser og erfaringer og/eller meninger. Ikke minst er det langt nyttigere for studenten å kunne uttrykke egne tanker, enn å kunne gjenfortelle en fiktiv verbbøyingssaga.
Så ja, den digitale keiseren har definitivt klær. Men at man har klær betyr ikke automatisk at man vet å kle seg. Der har vi fortsatt en vei å gå.
Mer om dette finner du her:
Innlegg JY Hitech Lotech 2010 (lydspor, ca 13 min)
Presentasjon Jørgen Yri Hitech Lotech 2010 (pdf)
* I pÃ¥skenummeret av Under Dusken fra 2010 begÃ¥r nyhetsjournalist Tharald Giæver et vissent forsøk pÃ¥ Ã¥ raljere over teknofrelste Powerpoint-fantaster, gjennom Ã¥ bringe leserne det banebrytende budskapet at det er forskjell pÃ¥ forelesere: noen er gode og andre er dÃ¥rlige. En foreleser som finner â€glede i Ã¥ forelese og spre kunnskap blant oss unge†er Ã¥ foretrekke framfor en som ikke gjør det (antar jeg). Og den digitale studiehverdagen endrer ikke pÃ¥ dette. Det er vanskelig Ã¥ være uenig. Problemet er bare at i blodtÃ¥ka under spurvejakta med kanoner gÃ¥r Under Dusken fullstendig glipp av et mer spennende poeng: en rekke forelesere – antageligvis bÃ¥de gode og dÃ¥rlige – arbeider med Ã¥ finne ut hva det er som fungerer, og hva det er som ikke fungerer. AltsÃ¥: vi tar den digitale verden pÃ¥ alvor. Tenk om studentens eget organ ogsÃ¥ hadde vært like nysgjerrige! Heldigvis finnes bÃ¥de AltUnd og en rekke enkeltstudenter som tar dette pÃ¥ alvor og som er med Ã¥ hjelpe oss som foreleser med Ã¥ finne stadig bedre løsninger.
