Sju forbedringer gjennom blogging i undervisning


Jeg ønsket å sørge for at studentene fikk mer skrivetrening. Gjennom bevisst bruk av blogging fikk jeg det til, og jeg fikk i tillegg seks andre positive effekter, som jeg beskriver her.  

Teksten ble skrevet i 2016,og  skulle deretter skrives om til en forskningsartikkel, men jeg la det på is og deretter la jeg det dødt. Som erfaringsdeling om blogging i spanskundervisningen fungere imidlertid teksten fint, så jeg legger den ut her i stedet.  Her er lenke til bloggen vi laget

Vi som driver med undervisning har omsider karret oss ut av sumplandene der man diskuterte for eller mot bruk av teknologi i arbeidet vårt. Premisset for dette innlegget er i stedet at vi ikke utnytter mulighetene for endring av undervisningsvaner godt nok. Eller, som tre UiB-pedagoger skrev i en kronikk i Bergens Tidene våren 2016:  ”Utviklingen av teknologi og utstyr har i liten grad bidratt til endringer ut over visse kosmetiske tilpasninger i forelesningsformatet.” Et eksempel de samme forfatterne trekker fram er at om vi lager en forelesning, spiller den inn og distribuerer som video, så er det fortsatt det samme forelesningsformatet, det er bare satt strøm til og distribuert annerledes. Dette innlegget er ikke noe angrep på verken forelesninger eller video, men de fleste som jobber med undervisning tåler å ta litt større sjanser. Et av de mest interessante grepene vi kan ta er å overlate mer av kontrollen til studentene, gjennom å gjøre dem til medprodusenter av eget pensum. En av mange måter å gjøre det på er gjennom blogging.

Blogging er ikke kult, men det funker

Den typiske bloggleseren er mellom 30 og 44 år, det vil si eldre enn våre studenter. Det er kun 7 % av folk under tretti som skriver blogg, i følge NRK. Bloggen er en plattform i nedgang. Så om du vil nå ungdommen, eller om du vil være hip, da bør du finne på noe annet. Til skrive- og formidlingstrening, derimot, fungerer bloggen utmerket.

Som plattform for pensummateriale har bloggen noen åpenbare fordeler. Av og til dukker det opp nye fenomener i et fagfelt som ikke lar seg overse. Et eksempel på dette er det spanske partiet Podemos. Jeg underviser i et kurs om Spanias historie og samfunn, og da Podemos etter å ha eksistert i rundt et år, allerede viste seg å være en seriøs utfordrer til regjeringsmakt, var det ingen tvil om at de måtte sluses inn i pensum på ”fast track”. Derfor satte jeg studentene til å skrive om dette partiet, og tekstene de skrev ble til slutt også en del av pensummaterialet for samme kurs. Det andre året med blogging fant jeg et annet og tilsvarende passende tema for studentene som de skulle skrive om gjennom kurset. Om jeg skulle gjentatt kurset i dag, ville det vært naturlig å følge situasjonen i Catalonia.

Behovet mitt var todelt: pensum måtte oppdateres og studentene trengte å skrive mer spansk[1]. Erfaringen fra tidligere semester var at de fleste rett og slett skrev for dårlig på eksamen, noe jeg antok blant annet skyldtes for lite trening.  Ved å sette studentene til å skrive blogginnlegg oppnådde jeg både en oppdatering av pensum og studentene skrev mer spansk.

Enkle kriterier

Det er nokså intuitivt å skrive blogg og det krever ikke mange instrukser fra faglærers side[2]. Studentene mine fikk krav om å inkludere bilder eller illustrasjoner i postene sine, de skulle ha med kildene de brukte, innleggene skulle tagges etter kategori og med relevante merkelapper, og studentene skulle samarbeide om språkvask før publisering. Den delen av arbeidet er et sorteringsarbeid som vi alltid må gjennom når vi skriver, og som studentene skal trene på for å bli gode: Hva skriver jeg om? Hvor har jeg informasjonen min fra? Har jeg fått fram det jeg ønsker å få fram?

Å lære om f.eks Creative Commons og billedbruk er en naturlig del av den digitale dannelsen gjennom bloggarbeid med studenter.

Å lære om f.eks Creative Commons og billedbruk er en naturlig del av den digitale dannelsen gjennom bloggarbeid med studenter.

Studentene ble altså oppfordret til å samarbeide om språkvask før de publiserte tekstene, og dette samarbeidet inngikk som en del av obligatorisk arbeid. Det er viktig at tekstene som publiseres holder en OK kvalitet, men det er også viktig at man trener seg opp til å bli en kritisk leser av andres og eget arbeid. Det er heller ikke nødvendig at faglærer gjør all denne rettingen. Studentene kan selv plukke opp mange feil og foreslå forbedringer hos hverandre, og deretter kontakte faglærer med spørsmål de ikke finner svar på.

Grunnleggende sett var det viktigste kriteriet mitt for et blogginnlegg at studentene skulle lære hverandre og meg noe gjennom det de skrev. Det var viktigere enn antall ord. For å hjelpe til med å finne fram til saker og vinklinger hadde jeg et Google-dokument med en rekke forslag til temaer for innlegg, samtidig som vi diskuterte fram og tilbake de gangene det var behov for det. Eksempler på temaene og vinklingene fant vi i spørsmålene som dukket opp når i diskuterte Podemos, både som fenomen og som et politisk parti. Tilhører de venstresida eller høyresida? Hvordan har de vokst så raskt? Hvem er lederen, Pablo Iglesias? Hva er Podemos’ syn på EU? Hva sier partiprogrammet deres om hva de ønsker å gjøre med makta? Er de populister, og i så fall: hva betyr det? Vi inkluderte satire, både for og mot Podemos, vi fant YouTube-materiale med parodier på Pablo Iglesias, vi diskuterte kampen mot korrupsjon og mot politiker-”kasten”, som Podemos kaller dem. Og mye mer.

Sju positive resultater

Studentenes egen innsats og arbeid er nøkkelen til at dette fungerte. Etter to semesters bruk, mener jeg at det finnes sju positive effekter som henger direkte sammen med bloggingen. Jeg påstår ikke at alle studentene ble drillet i alt jeg nevner her, men for dem som jobbet aktivt og seriøst med skrivingen, så er dette positive effekter av arbeidet de nedla.

Det første er kreativiteten som studentene viste, gjennom spredningen i typer innlegg. Studentene lagde intervjuer med spansktalende, med organisasjoner, de brukte satire, noen tok for seg politiske program, andre skrev rene oppsummeringsinnlegg basert på kronikker i spanske aviser, andre igjen tok for seg ideologiske spørsmål knyttet til temaet de skrev om, mens andre satte temaet i et internasjonalt perspektiv. Det var innlegg om Podemos i lys av Spanias moderne politiske historie, det var tekster om Podemos som fenomen i sosiale medier, om populisme, om korrupsjon og om redselen for Podemos i deler av Spanias samfunn. Det meste av dette kom de selv fram til, uten min hjelp, og andre ting fant jeg fram for dem.  Ofte legger vi bånd på dette gjennom stramme kriterier for valg av både tema og måten det skal formidles på. Det er viktig å øve på å skrive under strenge kriterier, men det er også viktig å stille krav til at studentene av og til selv skal definere hva de ønsker å framheve og måten de vil gjøre det på. Videre kom den ønskede mengdetreningen. Studentene skrev mer spansk i fagsammenheng gjennom dette arbeidet enn de gjorde tidligere semester, og i arbeidet med tekstene kom også en tredje positiv effekt som var deling og samarbeid som en del av læringsprosessen. Læring er også å gjøre, ikke bare å høre. Samarbeidslæringens krav om aktivitet og dialog har vært trukket fram i årevis som et viktig motstykke til den passive lyttende studenten. Selv om dikotomier av den typen som regel er mer fordummende enn opplysende, så er deltagelse i eget studiearbeid en nyttig inngang til å skjønne mer av faget du arbeider med som student. Kombinasjonen av ansvar for egen og andres læring kan være fruktbar. Samarbeidet i form av å være kritisk leser av andres arbeid gjør at studentene terper både innhold, språk og kritisk sans på en gang. I hvert fall ideelt sett. En viktig del av denne jobben er også å bli bevisst det å drive med kildekritikk, som er en fjerde positiv effekt her. Er det smart å ha rincóndelvago[3]som eneste kilde, for eksempel? Kanskje ikke. Om man ikke ser det selv, er det fint at en foreleser eller medstudent gjør det. Den ene siden av dette er å oppdage andres gode eller mindre gode bruk av kilder, en annen ting er generelt sett å bli seg bevisst kildebruken.

De nevnte punktene utgjør i sum ytterligere to positive effekter, nemlig en fordypningi emnet som følges gjennom bloggarbeidet og et mye større personlig eierskap tilfaget de studerer, fordi studentene sjøl produserer store deler av innholdet.Dette eierskapet er todelt, på den ene siden ligger eierskapet i å selv definere oppgavens innhold og fokus, men kanskje like viktig er det at studentene sjøl er med på å forme både innholdet i kurset som helhet og eksamen som er sluttevalueringa deres. I og med at tema fra blogginnleggene også var aktuelle for skriftlig eksamen, så kan vi si at studentene krev deler av sitt eget pensummateriale gjennom arbeidet med Podemos.

Det vi samtidig også kunne lese av tilgjengelig statistikk for sidevisninger og unike brukere var at postene sjelden var lest av mer enn to brukere. en av disse var jo undertegnede, og den andre var studenten som sjøl hadde produsert arbeidet. Dette antyder at studentene ikke uten videre leser hverandres arbeid. Det er noe jeg ville hatt i bakhodet dersom jeg skulle gjentatt dette prosjektet: er det viktig at studentene leser hverandres arbeid, og i så fall: hvordan legge til rette for det?

Den siste positive effekten er bloggens fleksible natur. Et hvert tema som faglærer og studenter ønsker å inkludere, kan selvsagt tas med. Vi kan få med tema utenom pensumbøkene, framstilt på en visuelt tiltalende måte, sortert og enkelt søkbart gjennom bevisst bruk av tagging og kategorier.

 

Det er ikke sånn at dette bare kan oppnås gjennom blogging. Selvsagt ikke. Det er likevel noen fortrinn som bloggen har, gjennom å ligge åpent og tilgjengelig, lett å dele, lett å publisere. Innbakt i arbeidet med bloggen ligger en glidende overgang hos studenten, fra passiv mottaker over til aktiv medprodusent av kursinnhold, og det er den effekten som jeg er mest begeistret for og som jeg håper at flere blir med på å forfølge, både gjennom blogg og andre verktøy.

 

[1]Dette var en videreutvikling av et forholdsvis mislykket forsøk semesteret før. Jeg brukte GoogleDocs og satte studentene til å skrive korte sammendrag av hvert tema i kurset, i forkant av forelesningene. Dette for å a) gi skrivetrening i samarbeid og b) bidra til at studentene møtte bedre forberedt til undervisning, noe som skulle gi bedre diskusjoner. Problemet var bare at studentene ikke fulgte opp dette, så da endret jeg strategi og gjorde arbeidet obligatorisk pluss at jeg byttet plattform fra GoogleDocs til WordPress, altså fra notater til blogg.

[2]Det var noen få studenter som slet med plattformen, men det er ikke i seg selv noe kriteria at arbeidet skal være uten friksjon, og med litt veiledning kom alle i mål.

[3]”Den lates hjørne”, en populær spanskspråklig side der man finner enkle svar på det meste. Det er ingenting selvsagt ved å beherske kildekritikk, og er noe vi må jobbe seriøst med sammen med studentene. 

,

  1. No comments yet.
(will not be published)