EdTech-bingo


Konferanse- og seminarsesongen er over oss. Hiv deg rundt og bli inspirert til endring. La de fremoverlente byråkratene og de yrkesvisjonære fylle deg med disruptiv virketrang og innovativ jubelsang. Men for all del. Ta den tida du trenger. I mellomtida kan vi spille litt bingo.

Nu är det väl revolution på gång?
Jag tycker att väntan börjar bli lång.

Bob Hund

Den digitale revolusjonen har selvsagt for lengst seget inn over undervisningsverdenen vår, mer som sirup enn som dynamitt, riktignok, men likevel. Den er her. Dessverre er den litt som bukser med høyt liv. Det er slett ikke alle som kler det like godt. Nær sagt tvert om: mange kler det temmelig dårlig. Uten at det forhindrer oss fra deltakelse. Revolusjonen går nemlig sin gang i god sosialdemokratisk tradisjon. Alle skal med og alt er kjempeflott og alt er innovativt. Og alt oppmuntres deretter:

Har du laget en video – dette vidunderlige nye formatet –  der du snakker om noe du kan? Fantastisk. Du må forgylles. Kan du kanskje snakke litt om hvordan du gikk fram, mens vi tar mål av deg til en statue?
Har du kanskje også klart å dele en lenke med studentene, til et dokument der flere kan skrive samtidig? Milde himmel. Gi meg telefonnummer, e-post og hjemmeadresse. Vi må innlede et tverrfaglig samarbeid snarest. Det er snart frist for utlysningen av sentrale midler til deling av lenker i tverrfaglige fora med et internasjonalt fokus i forhold til læring. Jeg tror vi kan få støtte til å reise til Palo Alto sammen.

Hyllesten sitter løst. Det er lett å bli messias i eget bur, bare det er trangt nok under taket.

Om ikke instituttet ditt har hatt et innovasjonsseminar enda, så bør de skamme seg og alle friske midler bør strupes med umiddelbar virkning. Fysj! Bryr de seg da ikke om studentene våre? De kjeder seg nemlig på stadig flere forelesninger, og det er sesong for at de minner oss på det – i innovasjonens navn, må vite. Studentrepresentantene publiserer pliktskyldig de årlige kronikkøvelsene sine: Kjære foreleser. Jeg har så lett for å sjekke Facebook mens du snakker. Det skyldes antagelig at du ikke stod på perrongen da innovasjonstoget gikk. Nå må vi  – alltid dette joviale “vi” – sammen jobbe for å skape fremtidens utdanning. I dag.

La oss for all del gjøre det. Det er bare det at et eksem er i ferd med å bre seg over oss. På byråkratisk er “innovativt” i ferd med å bli det nye “robust”. Det er overalt, men har mistet litt av den opprinnelige krafta, og nå klør det bare hver gang det dukker opp. Vi må faktisk nå hysje ordet ned litt, i frykt for å skremme bort en annen del av dette komplekse problemet: de stolte trauste underviserne, de som har det som sin livsoppgave å aldri endre noe som helst, uansett. De som bare vet og som kun blander seg inn i edtech-debatter når en artikkel påviser at det er en klokkeklar kausal relasjon mellom faktor X (noe vi lenge har hatt, f.eks håndskrift) og ønsket resultat Y (f.eks læringsutbytte). Vi venter på dem også. Fordi alle – absolutt føkkings alle – må jo med. Det er kjempeviktig. Det vil gi oss en felles identitet som robuste fremragende innovatører, og det er minst like kolossalt kjempeviktig. For å skille oss fra hopen må vi dra i samlet flokk, alle mot samme mål, på samme måte og helst på samme tid. Derfor holder vi seminar etter seminar, og derfor venter vi stadig. Forandringen og revolusjonen forblir en tåkelagt drøm.

Du kan trygt dra opp denne sliden i en ti års tid til.

Du kan trygt dra opp denne sliden i en ti års tid til.

Og klokka den tikker og tida den går. Vinter blir vår, og sommer blir til nytt konferanseår. De eneste som tjener på dette er de som kan reise rundt på skoler, høgskoler, universiteter og konferanser og hoste opp de samme bullet-pointsene om og om igjen, der de skisserer en vakker Brave New World, i trygg forvissing om at ingenting har endret seg siden sist. Du kan kjøre den der sliden med alle mennene med avis på T-banen enda en gang, og humre over hvordan de bakstreberske folka synes at alle er blitt så asosiale med ansiktene limt fast i smarttelefonene.

Det er tilsynelatnde ingen uoverkommelige krav om retorisk innovasjon i argumentasjonen hos innovasjonsbransjen heller. Heller ikke hos sytpeiser som meg sjøl, som har kjørt den samme klagesangen mang en gang, for så vidt.

Sutringa mi her inne har samtidig et innebygget ønske, eller en drøm, om du vil.  Å jobbe med undervisning er nemlig noe av det morsomste jeg vet. Jeg elsker dippedutterier og edtech-testing i jobben min, like høyt som mine gamle lærere elsket krittet sitt. Ja, jeg elsker kritt også, for den saks skyld. Jeg vil bare slippe å måtte kvele et rop om BULLSHIT BINGOOOOOO! hver gang det diskuteres undervisning og edtech. Det er virkelig alt jeg ber om her på jorda, akkurat nå. Kan det være så forbanna vanskelig, da?

Kanskje ikke. Enn så lenge kan du ta med bingoen min på neste innovasjonsseminar.
Lykke til.

EdTech-bingo. Får du full score?

  1. No comments yet.
(will not be published)