Rastacountryland, der alt går an


IMG_3674

Noen ting blandes vanligvis ikke sammen, og musikk er en grei pekepinn pÃ¥ at det Ã¥ blande folk og kulturer ikke alltid er like enkelt. Fusion er et trygt etablert skjellsord i musikk. Det er smaken av vassent kompromiss, acapellaversjoner av we will rock you, fresha opp i en funky afrobeat. Det er – i litt utivida forstand – metallband som kjører den obligatoriske sjuendeplata sammen med KORK. Det er drinking tequila, from a señorita’s shooooooe. Det er musikkens svar pÃ¥ nyhetsbildet, lest kun gjennom overskrifter & det er Piffis allkrydda pÃ¥ ostisen. Det funker, men mangler kanskje litt egenart.

Blandings er alltid vrient. Det vet de alt om på Nicaraguas østkyst, i den lille byen Bluefields, hovedsetet i RACCS (Región Autónoma Costa Caribe Sur, også kjent som RAAS ).  Hele området er en ekte karibisk smeltedigel. Etterkommere av karibiske slaver, mestizos,  Miskitofolket, Sumo, Mayagna, Rama og Garifuna. Og selvsagt en og annen hvit innflytter. Engelskmennene var her, spanjolene var her, urfolkene var her selvsagt aller først. Og nå kjører de et imponerende forsøk på å holde skipet flytende sammen. På siden av det etablerte Nicaragua, og nokså langt unna både i levestandard og geografi, men et utrolig stilig område for nysgjerrige reisefanter.

Blandingsen gir seg særlig et spesielt utslag, som bÃ¥de forunderer og gleder et musikkhjerte. NÃ¥r du tusler rundt i Bluefields, sÃ¥ føles det veldig mye mer karibisk enn latino. Folk er blandings, maten er blandings, og – ikke minst – musikken er blandings. Ikke at det er fusion, i tradisjonell forstand, men det er miksen av lÃ¥tvalg hos de lokale kneipene som fÃ¥r meg til Ã¥ gni meg litt i øra. Ut av høyttalerne fra barene rundt om i omrÃ¥det rundt kaia, og litt lenger opp, i retning de flotte, men litt forfalne, pepperkakevillane i klassiske karibisk kolonistil, strømmer det særlig to typer musikk, som vanligvis ikke høres sammen: reggea og country. Jeg har alltid trodd at det var uforenlige motstykker. Svart og hvit. Trailere og Trenchtown. Nord og sør. Det funker likevel helt fint i barene i Bluefields. Der sklir den ene over i den andre, fram og tilbake uten besvær. Et par lÃ¥ter Peter Tosh, sÃ¥ litt Willie Nelson, en runde Bob Marley, noen nye tak med pedal steel og villfaren kjærlighet, før tung bass og Jah-love kjører showet igjen. Og sÃ¥nn gÃ¥r kveldene.

IMG_3688

“No kom mesop mai bario” – Don’t come and mess up my neighbourhood.

En annen ting er sprÃ¥ket, og sprÃ¥kene. De er ogsÃ¥ blandings. Noen snakker misikto, andre snakker spansk og mange igjen snakker østkystkreol, som minner om engelsk, men med innslag bÃ¥de fra ursprÃ¥kene og spansk. Noe som kan føre til litt forvirring nÃ¥r man ikke er innfødt. En av kveldene jeg satt der og smakte pÃ¥ atmosfæren og det lokale ølet, pÃ¥ en av de slitnere kneipene, fikk jeg følt litt pÃ¥ akkurat det. BÃ¥nn gnu rastacountry pÃ¥ anlegget, og en kar kom og satte seg ved bordet vÃ¥rt. Han snakka lenge og vel om seg selv og om hva for en god venn han var. Vi hadde kanskje aldri møttes før, men han kunne forsikre meg om at han med en gang kunne se at jeg var hel ved, og han sjøl var i samme kategori. Om det ikke akkurat var skjebnen som hadde ført oss sammen, sÃ¥ var det i alle fall en lykkens serie av tilfeldigheter som hadde ført akkurat ham til akkurat mitt bord. Jeg antyda forsiktig at det kanskje handlet like mye om at han hadde satt seg ved det første og beste bordet der det satt en gringo, og at jeg egentlig ikke var sÃ¥ sikker pÃ¥ at vi var for sjelevenner Ã¥ regne. Da lente han seg tilbake og pekte mot meg og sa “aaaaaaaaaah, du er en banditt du, en skikkelig banditt”, og humra. Etter mye om og men viste det seg (sjokk!) at han hadde behov for et ørlite lÃ¥n – oss venner i mellom – pÃ¥ noen fÃ¥ titalls dollar. Da minnet jeg ham igjen på at jeg ikke egentlig følte det samme ubrytelige bÃ¥ndet oss i mellom og at for min del kunne han gjerne ta turen videre. Og før fornærmelsen min fikk slÃ¥tt rot pÃ¥ ordentlig kom en ny kar inn i bildet, en jeg antok var vakt ved stedet.  Han fikk shippa pratmakern ut pÃ¥ gata og vi satt atter i fred. Frelseren vÃ¥r snakka kreol, noe jeg sliter med Ã¥ skjønne, men jeg antok at han forklarte meg at denne duden var bad news og at det bare var Ã¥ si fra om det ble mer trøbbel. SÃ¥ jeg smilte, nikka og ga tommelen opp.

PÃ¥ vei hjem, en times tid seinere, stod “vakta” utenfor og mottok meg med smil og hÃ¥ndtrykk og masse ord som jeg ikke helt forstod. Jeg tolka det dithen at han gjerne ville ha tips for Ã¥ ha redda oss fra han kjipe fyren fra litt tidligere, noe jeg syntes virka rett og rimelig. Jeg spurte hvor mye, og han forklarte at rundt 40 córdobas burde være en fair pris. Ingenting Ã¥ si pÃ¥ det, sÃ¥ jeg ga ham seksti, for Ã¥ være hyggelig. Da var det at situasjonen brÃ¥tt skiftet karakter. Ut av skyggene mer ramla enn gikk, ei utgammal dame, pære dritings og like fotlaus som tannlaus. Jeg smilte høflig, om enn litt beklemt, og fortsatte i retning hotellet. Mannen, som altsÃ¥ definitivt ikke var noen vakt, som jeg hadde trodd, grep tak i meg og pekte pÃ¥ dama, og gjorde glisende en hÃ¥nd/munn-pantomime som kommuniserte krystallklart hva som tydeligvis akkurat hadde skjedd: jeg hadde betalt en pimp for en blowjob, fra en full og tannløs gammel dame. Til lyden av Bob Marley og Willie Nelson. Downtown Bluefields. Det var uendelig nitrist og kølsvart komisk pÃ¥ samme tid. Jeg vifta ham vekk og gikk hjem. Nok fusion for en dag, og neste gang vet jeg litt bedre.

 

 

Bluefields, Nicaragua.

Bluefields, Nicaragua.

 

 

, , , ,

  1. #1 by Pluto er en planet, da vel. on July 25, 2015 - 12:43 am

    Jøsses…! En montypythonsk (og lærerik!)opplevelse. Minner meg om da jeg endte opp med Ã¥ kjøpe morsmelk til en (sannsynligvis fiktiv) baby pÃ¥ Cuba til et “ektepar” som ikke ville la meg være i fred. Kosta meg 40 nok. Kølsvart og komisk, som du sier.

  2. #2 by jorgen on March 9, 2016 - 10:35 am

    Jeg blir nok aldri noen ordentlig bloggdronning. 25. juli var du hyggelig og skrev en kommentar, og 9. mars året etter svarer jeg :) Men takk for at du leste og at du skreiv en hilsen. ¡Vivan los locos! sier nå jeg.

(will not be published)