De uunnværlige dør med støvlene på


Noen kjemper en dag, og det er fint. Andre slåss i et år, og det er bra. Så har du dem som sloss i årevis, og det er veldig bra. Men det finnes også noen som sloss hele livet, og det er de som er de uunnværlige. Fritt etter Bertolt Brecht. Sonia Pierre var en av dem, og hun døde for tre år siden, i dag.

Det var egentlig en ren tilfeldighet som førte meg og kompisen min, Pedro, inn i Sonia Pierres store og forunderlige verden. Vi satt på en buss i Den dominikanske republikk, sammen med 35 norske lærere som vi hadde dratt med oss over Atlanteren til en 14 dagers rundreise i det tidvis nokså speisa mikrokosmoset som denne øya er. Vi var underveis til en liten støvete landsby, der en prest hadde takket ja til å ta i mot oss. Han skulle lære oss om forholdet mellom dominikanere og haitiere, langt ute i territoriet til den berømte (og beryktede) Vicinifamilien og deres sukkerplantasjer. Det var godt utpå ettermiddagen da presten ringte og i siste liten avlyste avtalen vår for dagen etter. Så vips stod vi uten program. Planen var at studentene skulle reise til en batey for å møte menneskene som bor der og høre deres versjon av livet på øya. Bateyene er bosetninger som i all hovedsak er forbeholdt haitiere eller etterkommerne deres, inne i Den dominikanske republikk. Det er en mindre flatterende del av det dominikanske samfunnet, som de færreste opplever når de drar dit, så det var desto viktigere å få gjenomført dette møtet med studentene våre. Vi svetta litt over prestens avlysning, men kom etterhvert til å tenke på at vi hadde fått visittkortet til den den gang nokså kjente menneskerettighetsaktivisten Sonia Pierre. Så vi ringte til henne.

“Hei, du kjenner ikke meg, men vi møttes så vidt i fjor sommer, og vi lurte på om du kunne ta med 35 norske lærere til en av bateyene deres i morgen tidlig?”

Sonia humret og sa at vi skulle bare ta turen innom kontoret hennes neste morgen kl 0800, og så skulle det nok bli en ordning med det.  Og sånn blei det. Vi reiste til bateyen Palmarejo, og møtte beboerne der, og ikke minst møtte vi ungene og lærerne i den lille skolen Anaisa. Det er ei lita skole der de, i praksis, statsløse ungene i bateyen får et minimum av skolegang, driftet av MUDHA, og det eneste tilbudet som finnes for hundrevis av barn i den lille bosetningen. Etterpå samlet Sonia oss alle under et tre i bakgården ved kontoret deres i Santo Domingo, og fortalte oss om arbeidet de hadde drevet med gjennom flere tiår, og som tilsynelatende aldri tar slutt. Til tross for trusler, sjikanøse angrep, kontinuerlig byråkratisk motgang og et hav av kjiphet som de måtte håndtere på daglig basis, så var hun rolig og smilende når hun snakka om arbeidet sitt. Da, som hun alltid var.

Ungene i Palmarejo, våren 2013.

Det blei et veldig spesielt møte, både for oss og faktisk også for MUDHA, Sonias organisasjon og hjertebarn. MUDHA har gjennom flere tiår sloss for rettighetene til etterkommere av haitiere i Den dominikanske republikk. Det er et ukjent antall hundretusener i landet som i varierende grad og med ulike midler har blitt systematisk motarbeidet av de dominikanske myndighetene opp gjennom forrige århundre og fortsatt inn i det nye. Møtet vårt med Sonia og Palmarejo endte med at de norske lærerene startet en aksjon for å drifte skolen til MUDHA, og i dag, seks og et halvt år senere, drifter vi stadig en stor del av skolens utgifter. Så jeg drister meg derfor til å si at møtet betød en del for MUDHA også.

For MUDHA har aldri slutta sloss. Heller ikke etter Sonia. For tre år siden, i dag, døde altså Sonia Pierre, 48 år gammel. Livet hennes tok slutt, lenge før kampen var over. Da hun var tretten år gammel arrangerte hun for første gang en streik, mot forholdene i bateyen der hun bodde, som en av tolv søsken i en dominikansk-haitisk familie. Og hun fortsatte egentlig på samme vis, hele veien ut. En gang bråkmaker, alltid bråkmaker. Forskjellen var at hun etterhvert ble proff, det ble jobben hennes. Om du skal gjøre noe utenfor de vanlige rammene, så er det jo viktig å ta det helt ut. Det gjorde hun, og hun mottok etterhvert også en rekke internasjonale priser for arbeidet sitt. Da hun døde hadde hun nettopp kjøpt en ny tomt til MUDHA, der de skulle bygge et nytt og mer effektivt kontor. De var i ferd med å starte byggingen, og med å utvide virksomheten. Nå er bygget for lengt ferdig, og det er tatt i bruk. Etter all sannsynlighet i tråd med det hun selv ville ha ønsket. MUDHA har nå flere advokater, flere aktivister, større kapasitet for å motta støtte fra inn- og utland. Kollegaene hennes, samt tre av barna hennes, har plukket opp hansken for lengst, og driver organisasjonen videre.

Noen folk er mer imponerende enn andre. Sonia Pierre var definitivt en av dem. Det blir kanskje litt feil å lyse fred over minnet etter en kriger, så jeg nøyer meg med å avslutte med at jeg er glad for at jeg rakk å møte henne. Heldig er jeg, og alle andre som hun møtte på sin vei!

 

Mer om Sonia og livet hennes kan du lese her, i en kronikk fra et par år tilbake i Adressa. Og om hvorfor MUDHA dessverre neppe blir overflødig på en stund, kan du lese her.

 

  1. No comments yet.
(will not be published)