Pluss, minus og spørsmålstegn. mYouTime & NTNU, del I


Løfterike første dagers utprøving med mYouTime.

Enkelte typer teknologi kan legge til rette for nye former for læring. Smarttelefoner og nettbrett er en jungel vel egnet for utforskning fra nysgjerrige pedagoger. Hva slags type materiale eller aktiviteter egner seg spesifikt for disse plattformene? Og hvordan kan vi gå fram for å fremme samarbeid mellom studentene, såkalt ”collaborative learning”?

I samarbeid med folket bak mYouTime kjørte vi en tre ukers utprøving av appen deres.  Studentene var fra årsstudiet på NTNU og i denne omgang skulle vi jobbe med Beretningen om et varslet mord, en roman av nylig avdøde Gabriel García Márquez. Hovedmålet var å få studentene til å produsere mest mulig eget undervisningsmateriale, i tillegg til at de skulle benytte seg av videoene jeg selv laget.

Inspirasjonen kom fra en utprøving som jeg leste om på hjemmesidene til alltid aktive BI Learninglab. I korte trekk kan du si at mYouTime forenkler produksjon og distribusjon av kortfattet læringsmateriell beregnet for smarttelefoner, enten i form av videoer, lydspor, presentasjoner, quizer eller alle de nevnte i en kombinasjon.

Pluss

Quizspørsmål fra en av studentgruppene. Brukerne får umiddelbart svar på om de har svart riktig eller galt. Dette kan kombineres med video og presentasjons-slides eller produseres som rene quizer.

Å komme i gang med bruken var nokså uproblematisk. Om du er vant til å bruke en smarttelefon, så er det fort gjort å komme i gang med mYouTime. Studentene hadde få problemer med å lære seg grensesnittet, og når vi samarbeidet i timene produserte de raskt både videoer, quizer og korte svar på spørsmål. I tillegg så de videoene som jeg hadde laget. Distribusjonen av læringspakkene, eller produktene om du vil, går kjapt og smertefritt og du kan laste ned nye læringspakker når du er online og så deretter se dem når det måtte passe deg uten at tellerskritt løper avgårde med læringa di. Den fungerer også fint med både Android & Apple-OS, samt at den kan brukes via nettleser på en ordinær PC eller Mac. Alt appen gjør, gjør den strengt tatt bra. Det som er av minus handler mer om hva som ikke er mulig per i dag, enn om hva som ikke fungerer.

Minus

En kort og fin videopresentasjon fra to av studentene rundt et av romanens mange tema. Lett å dele med de andre studentene.

Det viktigste motargumentet handler om problemer som snart vil være en saga blott i appen, i følge produsenten. Det handler stort sett om organisering av videoer eller læringspakker, og om hvor de blir liggende og hvordan man finner dem igjen til seneree bruk, etter å ha sett dem eller brukt dem første gang. Vi skal ikke glemme at dette er et produkt som så dagens lys først utpå høsten i fjor, så noen barnesykdommer er ikke noe jeg skal bruke så mye plass på. Snart kommer muligheter for indeksering, rating av videoer og læringspakker, mappeorganisering, spillelister etc.. Det er funksjoner som vil bli nyttige og viktige. Sånn som det er akkurat nå skal det ikke rare produksjonen til før det blir kaotisk i innboksen eller arkivet, der alle videoene havner. Men, som sagt, dette er snart historie, og det mest spennende med appen og bruken av den, er kanskje spørsmålstegnene.

Her er et lydopptak fra en del av García Márquez' nobeltale, distribuert direkte til studentenes telefoner og inkludert en liten oppgave som de kan løse der de er.

Spørsmålstegn
Jeg skrev jo at hovedmålet var å få studentene til å produsere mest mulig eget undervisningsmateriale, og det var også det viktigste med dette. Ideen er nokså enkelt at egen produksjon er en viktig faktor i refleksjon, som igjen bidrar til bedre læring. Å distribuere videoer av meg som gjør foreleserjobben på sedvanlig vis er enkelt, mens det å få studentene til å produsere eget materiale er mer krevende, fordi det krever en rolleendring. Med det så mener jeg at når studenten sjøl produserer læringsmateriale, quizer og analyser, beregnet på deling med de andre studentene, så krever det en student som er mer innvolvert enn det som ofte kreves av en passiv student i en forelesnigssal. Det er ikke alt som passer for deling, men quizer og korte presentasjoner er eksempler på læringsmateriale som jeg mener gjør seg veldig godt for akkurat denne type studentarbeid.

Arbeidsmåten blir sånn sett viktigere enn appen, men appen gjør samtidig arbeidsmåten enklere å gjennomføre.

Fikk jeg studentene til å produsere eget læringsmateriale? Joda, det gjorde jeg jo, og de gjorde det godt. Jeg ser samtidig av statistikken fra bruksmønsteret at dette ikke var noe som ble med ut av klasserommet. Det vil si at studentene brukte appen og produserte flittig innhold der og da, mens vi var sammen, mens i dét de forlot campus så forlot de også bruken av mYouTime. På sett og vis var jo dette stikk i strid med min uttalte ambisjon om at dette skulle bidra til mer aktivitet og produksjon også utenfor auditoriumet. Jeg så altså at teknologien fungerte etter planen, men jeg fikk ikke studentene helt med meg på tankegangen. Et fint første skritt, men jeg kom ikke i mål.

Poenget her er neppe verken appen eller studentene, men snarere hvordan jeg brukte dem. Vi arbeidet med dette i tre av ukene som kurset gikk, og det var frivillig å delta. Både frivilligheten og tidsbegresningen kan nok ha påvirket bruken en del. Frivilligheten var viktig fordi dette kom til etter at kurset var starta, og jeg ønsket i første omgang ikke å påtvinge noen noe som helst, men heller teste ut denne bruken sammen med dem som var interessert.

Neste gang vil jeg tenke litt annerledes. Når man skal teste ut andre måter å jobbe på enn de aller mest tradisjonelle, så er det kanskje en fordel å tvinge folk utpå, og heller være i nærheten for å plukke opp trøbbel før det blir for mye. Studentene har mer enn nok å henge fingra i, om de ikke også skal være frivillig engasjert på vegne av utviklinga av studier og pedagogikk, noe som strengt tatt er vår jobb. Derfor er det kanskje dumt å anta at studentene vil omfavne nye metoder dersom de tillates å velge å jobbe som de alltid har gjort? Neste gang vil jeg ikke la det være frivillig. Kanskje det kan løse opp i noe? Men, for at tvangen skal funke, så må studentene tillates tid til å bli komfortable med dette. Begrensningen i tid, som det var nå med et tre ukers opplegg, gjør det kanskje vanskeligere for studentene å omstille seg før utprøvinga allerede er over. Å endre, eller å legge til nye, vaner tar tid. Denne gangen hadde jeg ikke så mye av det, men nok til å få se toppen av et spennende isfjell.

Kortfattede læringspakker, enten det er lyd, bilde, quiz, presentasjon eller en kombo, er noe som kan produseres enkelt av studenter og som kan passe veldig godt til bruk på smarttelefoner, og for den saks skyld også nettbrett. Men utfordingen i å knekke kodene for endring krever mer tid og en mer kategorisk tilnærming fra foreleser enn det jeg gjorde denne gangen.

En midlertidig konklusjon er dermed at dette vil jeg gjøre mer av.  Jeg skrev “del I” i overskriften, fordi jeg håper at jeg ikke blir den eneste ved NTNU som tester ut dette og deler litt erfaringer, og at det dermed blir både en del II, III og IV.

, , , , , , , ,

  1. No comments yet.
(will not be published)