Hjelpen dreper, men ikke alene


Mandag 14. oktober inviterte Film fra Sør-festivalen til visning av Raoul Pecks dokumentar Fatal Assistance, en rystende dokumentar som plasserer det meste av skylden for Haitis trøbbel på en mislykket internasjonal involvering i etterkant av jordskjelvet i 2010. Peck kaster fakkelen i et brennbart materiale. Men analysen hans mangler likevel en viktig faktor, nemlig Haiti selv, i rollen som aktør og ikke bare som et hjelpeløst offer.

Skrevet som kommentar til Bistandsaktuelt.

La det være sagt med en eneste gang: mange land og organisasjoner bør være med på å ta sin del av skylda for Haitis elendighet, både før og etter jordskjelvet. Det er likevel ikke poenget her. Utenlandsk makt og innflytelse er en viktig del av Haitis virkelighet anno 2013. Dette fortjener, og mottar også jevnlig, både kritikk og oppmerksomhet.

Problemet med Pecks analyse i filmen er først og fremst det han ikke sier. Hvor er for eksempel kritikken av Haitis eget statsapparat? For å starte med et konkret eksempel: I Malpasse, ved grensa mellom Den dominikanske republikk og Haiti, stod det umiddelbart etter jordskjelvet lastebiler fulle av vann, klare til å kjøre inn til Port-au-Prince. Disse ble holdt igjen av haitiske myndigheter på grunn av formaliteter og toll. En underlig tid for byråkratisk punktlighet. Og hva med det manglende samarbeidet mellom Haitis myndigheter og de internasjonale NGOene? Heller ikke det har en enkeltsidig løsning. Til tross for lokale, regionale og nasjonale koordineringsmøter mellom myndigheter og NGOer, årlig rapportering til planleggingsministeriet om finansiering og planer, så har statsministeren høsten 2013 kalt inn alle NGOer til intervju, for å få vite hva de holder på med. Noe han kanskje allerede burde vært godt kjent med. Det handler altså ikke bare om at NGOene ønsker å operere uten at Haitis myndigheter får innsyn, men også om et statsapparat som ikke makter å holde seg oppdatert på informasjon som allerede er dem tilgjengelig.

Boliger i tilknytning til Caracol, industriparken i det nordlige Haiti.

I dokumentaren framstilles daværende president Rene Preval som det sympatiske ansiktet til en slagen mann og et slagent system, i møtet med den internasjonale arrogansen og overmakten. Ingen betviler heller det helvete han må ha gått gjennom og den innsatsen han har lagt inn for å gjenreise Haiti. Og samtidig: Hvorfor forfølger ikke Peck denne tråden mer? Det var ikke sånn at jordskjelvet ødela et ellers velfungerende statsapparat. Jordskjelvet rystet noe som ville ha kunnet velte under langt mindre påkjenninger enn hva det møtte den grufulle ettermiddagen i januar 2010. Noe som ikke bare handler om politikk, men også om internasjonal og nasjonal business, i et lønnsomt og hensynsløst tandem.

På nittitallet fortalte en anonym amerikansk forretningsmann om sitt samarbeid med de ulike store og mektige haitiske familiene, i et intervju gjengitt på den haitiske aktivisten Ezili Dantòs hjemmeside. Han beskriver et konglomerat av familier og maktpersoner. Når du først er inne, er belønningen gylden. Disse familiene samarbeidet med utenlandske selskap. Skattefordeler og ekstremt lave lønnskostnader gjorde at risikoen for tap som følge av ustabile politiske forhold bleknet i lys av gevinsten. Innenfor denne sirkelen av utenlandske interesser og nasjonal elite hadde og har man en felles interesse av å holde resten av Haitis befolkning så langt nede som mulig, for å kunne fortsette utbyttingen. Amerikaneren i intervjuet hevdet at det var snakk om rundt 30 familier på toppen, og deretter et par hundre familier som levde godt på nivået under. Den beretningen var altså fra nitttitallet, men situasjonen er ikke helt ulik i dag, hva arbeidernes rettigheter angår. Caracol industripark i nordlige Haiti er et eksempel på dette. Der anslår en fersk rapport fra amerikanske Workers Rights Consortium at et snitt på 34 % av (minste-)lønna til de 20 000 arbeiderne blir underslått av bedriftene, og at dette er symptomatisk for situasjonen over hele Haiti. Noen tjener på dette, innenfor og utenfor Haitis grenser.

Dette er den samme nasjonale eliten som den berømte haitiske aktivisten og journalisten Jean Dominique brukte livet sitt og radiokanalen sin til kamp mot, fram til han ble drept i 2000. Det var verken NGOer eller USA som tok livet av ham, og den dag i dag har ingen blitt dømt for dette. En haitisk senator var mistenkt for å stå bak drapet, men han var under beskyttelse av immunitet. Da det skulle stemmes over en begjæring om å heve immuniteten, møtte han etter sigende opp i kongressen med en tungt bevæpnet gruppe sikkerhetsvakter, en tydelig beskjed om konsekvensene av å stemme mot ham. Han forble immun mot straffeforfølgelse. På haitisk kreol heter det “konstitusyon se papye, bayonet se fè”. Grunnloven er av papir, bajonetter er av jern.

Alt dette beskriver strukturelle problem, og er ikke noe som alene kom dettende med NGOer og komiteer og FN etter jordskjelvet. Under et besøk i den haitiske grensebyen Belladere i vår snakket jeg med en haitisk dame over hotellfrokosten. Hun var lei seg for at hun aldri hadde lært seg spansk, men da hun var ung var ikke dette et alternativ. Ikke fordi tilbudet ikke fantes, men fordi det var flaut å lære seg det, ifølge henne. Det var bare fattigfolka som lærte spansk, fordi de skulle over grensa for å kutte sukkerrør i Den dominikanske republikk. Den slags folk ville hun ikke assosiere seg med som ungjente. Hun illustrerer en annen viktig mangel når man legger all skyld på det internasjonale samfunnet og USA: Haiti fremstilles ofte som et folk, som en felles skjebne, som et felles offer. Det er i mine øyne helt feil. Haiti er et sammensatt samfunn, med ekstreme klasseskiller. Når man utelater dette blir det vanskelig å forstå Haitis problemer. Når vi fjerner den ene siden av en likning, etterlates et vakuum, ikke et svar.

, ,

  1. No comments yet.
(will not be published)