Hvordan endres praksis?


Hæ – må jeg endre praksisen min? Jeg er jo en fast ansatt foreleser med svært begrenset og dyrebar tid!
Hvordan får vi oss selv og dem rundt oss til å endre praksis? Det er et kjernespørsmål når vi er samlet rundt MOOC-bålet, og et konkret spørsmål fra en av studentene tilstede satte i gang litt grubling. Jeg vil veldig gjerne ha innspill her.

Når Norges første konferanse for å diskutere MOOCens fremtid i landet går av stabelen gir deltakerlista en klar indikasjon på hvor i utdanningssystemet interessen er størst. Administrativt ansatte, IT-folk og byråkrater fra alle nivåer teller omkring fem mot én sammenliknet med antall vitenskapelig ansatte tilstede. Det er ikke automatisk noe likhetstegn mellom interessen spesifikt for MOOCs og det å være opptatt av undervisning. De kjente ansiktene tilstede i dag antyder likevel at de som er interessert i utviklingen av pedagogikk for høgskoler og universiteter, de er også nysgjerrige på MOOCs.

Vi forelesere er i et soleklart mindretall her, men det er samtidig åpenbart at det er vi som skal levere denne potensielle utdanningsrevolusjonen i praksis. Byråkrater og studenter kan drømme seg våte om dette, men uten oss kommer de ingen vei.

Derfor vil jeg gruble litt høyt rundt et kjærkomment spørsmål fra en student, som dukket opp via konferansens twitterfeed. Hvordan kan man, som student, påvirke en foreleser til å ta i bruk digitale ressurser, som for eksempel podcaster av forelesninger?

Det er et viktig spørsmål, fordi enten vi snakker om å innføre MOOCs, Flipped Classroom eller problembasert læring, så snakker vi ofte grunnleggende sett om å åpne opp for å endre praksis, enten permanent, eller gjennom eksperiment. Dette er noe som krever arbeid. Merarbeid. Det er mye lettere å bare “snu bunka”. Mange foretrekker dette siste. Enten av latskap, eller også fordi de har velfungerende kurs eller emner de ikke vil tukle for mye med.

I dette konkrete eksempelet dreide det seg om en student som ikke kunne få med seg en av forelesningene på faget han studerer, og derfor hadde ytret ønske om å få spille inn forelesningene og deretter distribuere dem som podcasts, for eksempel internt via LMSet i faget.

Utgangspunktet for en foreleser som møtes med dette ønsket fra en student burde jo være glede. Glede over å ha studenter som faktisk er villige til å innvolvere seg for å ikke gå glipp av undervisning. Jeg påstår dette er en sjeldenhet. I løpet av 8 år som foreleser enten ved ved NTNU eller HiL har jeg mottatt uttallige henvendelser, men aldri har noen kommet og spurt om de kan spille inn lyden av forelesningen for å ikke gå glipp av den. Det sier selvsagt noe om mine forelesninger. Eller kanskje er det også – håper jeg – fordi jeg uansett har spilt inn mer enn nok videoer og lyd til at ingen ville kunne ha noe ønske om mer.

Uansett: Studenten lurer egentlig på det samme som en rekke av dem tilstede ved Mooc til Norge-konferansen: hvordan kan vi få foreleserne og kollegaene våre til å teste ut noe nytt?

Det starter med dem av oss som i utgangspunktet synes dette er moro. Forelesere som er aktive testere av ulik metodikk har en fordømt plikt til å spre entusiasmen og erfaringene. Både de positive og de negative. Hallelujah-virksomhet fungerer best på det åndelige plan, og er ikke like egnet til å spre ideer om systematisk pedagogisk utvikling. Om en kollega anbefaler en endret praksis som har gitt vedkommende resultater, er det lettere for meg å gidde å teste ut dette. Så det å snakke med dem på nabokontoret kan altså være en fruktbar, og banalt enkel, framgangsmåte.

Ledelsen er jo også en del av dette bildet. De kan godt legge til rette gjennom incentiver, gjerne midler til å utvikle metodikk og drive publisering, og de kan la systematisk utprøving av digitale ressurser bli tellende i kroner og øre for de ansatte som driver med dette.

Men det er ingen sjef som skal ha ansvaret for at jeg – som foreleser – er nysgjerrig. Jeg er (ideelt sett) jo tross alt ansatt for å være nysgjerrig, og får betalt gjennom lønn og fleksitid for å drive undervisning. Så jeg får allerede betalt for å være nysgjerrig.

Jeg ønsker samtidig ikke å ha noen hengende over nakken min for å tvinge meg verken hit eller dit. Nøkkelen blir dermed å lure meg til å tro at jeg har kommet opp med endringen selv. Enten det er MOOC eller podcast det er snakk om. Jeg må selv utsette undervisningspraksisen min for en kritisk refleksjon, for å parafrasere Jens Uwe Korten fra HiL i oppsummeringsforedraget ved dagens konferanse.

Studentene kan vise seg fram. Som den nevnte studenten som vil at foreleseren skal gjøre podcaster tilgjengelig.

Legg gjerne inn noen kommentarer her – hvordan påvirker vi forelesere, kollegaer, undersåtter og oss selv, til å endre praksis?

, , ,

  1. No comments yet.
(will not be published)