Farvel til kritt?


Debatten rundt digitalisering i seg selv er lite produktiv, så lenge den ikke kobles opp mot hvordan man ønsker å arbeide, og hva man ønsker å oppnå med det.

Leserinnlegg i Universitetsavisa 26.8.2013.

Vi mennesker er intenst mytomane vesen, og diskusjonen rundt undervisning og studentoppmøte på universitetene representerer ikke noe unntak. Jeg mener at debatten rundt digitalisering i seg selv er lite produktiv, så lenge den ikke kobles opp mot hvordan man ønsker å arbeide, og hva man ønsker å oppnå med det.

Premissene for dette innlegget er tesen om at studenter i større grad enn før uteblir fra forelesninger og at en del av skylden må legges på manglende digitalisering av undervisningen. Jeg vil starte med det håndfaste. Nærmere bestemt med krittet. Simon Utseth Sandvåg, leder i studenttinget ved NTNU, skriver at ”veldig mange (forelesninger) forløper helt likt som den gjorde da NTH ble opprettet for over 100 år siden. (…) det foreleses til en forsamling, og det skrives med kritt på en tavle”.

Krittet hentes ofte fram når man vil illustrere behovet for endringer, men i likhet med tidligere innlegg i samme debatt koker spørsmålet om digitalisering ofte ned til et helhjertet og forståelig ønske om endring.

Myte nummer én under behandling her er ideen om at vi bør legge krittet til side, og at det i seg selv skal ha noen ting som helst å si. Den vil jeg avfeie her og nå. Krittbruken vår er ganske irrelevant. Sjøl har jeg jevnlig kritt på skuldre og bukseben, og det synes jeg er stas. Krittet på skuldra mi og de gamle grønne tavlene som møter meg på jobb sier likevel null, niks og ingenting om verken mine egne pedagogiske evner, tilstanden til undervisningen ved arbeidsplassen min eller hva som bør gjøres for å trekke studentene tilbake i auditoriene.

Jeg vil si et ja takk til initiativet og debatten rundt undervisning og et like tydelig nei takk til mer prat om kritt eller ikke kritt. For meg blir det litt som om vi skulle bedømme en musikalsk eventyrer som Stian Westerhus ut i fra at han stadig trakterer et instrument væpnet med noe så umoderne som strenger av stål.

I likhet med musikeren Westerhus må du heller passe på å tøye dine egne grenser på jevnlig basis. Som student og som foreleser.

Det er nemlig fullt mulig å endre undervisningen i retning av en annen måte å arbeide på, som gir andre muligheter, og der digitaliseringen ikke reduseres til det å skrive på en Power Point i stedet for på en tavle. Det synes jeg er spennende. Og jeg synes det er vanskelig.

Det er spennende, fordi at når jeg har eksperimentert med utstrakt bruk av samskriving, eller sammenkobling av studenter som befinner seg i et auditorium med studenter andre steder som er tilknyttet oss via ulike digitale plattformer, så ser jeg konturene av en annen undervisningshverdag. Det digitale blir da middelet, ikke målet. Målet kan være muligheten for samarbeid på tvers av kontinenter, hav og økonomiske barrierer. Teoretisk sett kan jeg allerede sette studentene mine i samarbeidsgrupper med kollegaer fra Teheran, Snåsa og Salt Lake City. Slik de i lang tid har gjort det ved for eksempel Högskolan Dalarna i Sverige. Det er spennende, fordi samskriving av tekster eller innsamling av data via enkle skjema i Google Docs forenkler – og dermed i praksis muliggjør – samarbeid mellom studenter i mye større grad enn jeg ellers kunne lagt opp til. Dette vil i sin tur kunne medføre en undervisning der studenter er med på å forme sine egne fag og sin egen læring i større grad.

Jeg har klokkertro på eierskap som fundament for læring og engasjement, og for å føle eierskap er det ofte en fordel å sjøl delta. Ingen kan delta på dine vegne. Verken digitalt eller analogt. Ved å legge opp til større deltakelse underveis i forelesningene via ulike Student Respons Systems (SRS) kan jeg hoppe bukk over at veldig mange (forståelig nok) vegrer seg for å komme med spørsmål eller kommentarer når det sitter 200 medstudenter rundt dem. Om jeg ønsker å legge om undervisningsopplegget mitt fullt og helt kan jeg gratis spille inn videoer på NTNUs eget multimediasenter og deretter lage opplegg hvor studentene gjør unna forelesningsbolken via videoer, for så å møtes fysisk – med eller uten kritt – for å diskutere eller produsere, alt etter hva faget krever. Det står ikke på mulighetene. Jeg mener at alt dette er ønskelig, som et supplement til mer tradisjonelt undervisningsarbeid, ikke som en erstatning. Og alt dette er under kontinuerlig utprøving, både av meg selv og andre, her ved NTNU og ellers i verden.

Det er samtidig vanskelig å endre seg selv og undervisningen man bedriver. Og det er vanskelig å studere på andre måter enn det man er vant til. Det hjelper ikke i seg selv at en student som ankommer NTNU denne høsten har vært på Facebook siden han eller hun var 13 år gammel og dermed tilhører de såkalte ”digitale innfødte”. Studenter flest – etter min erfaring – er ikke automatisk vant til å arbeide sammen om en tekst via en wiki eller et åpent dokument i Google Docs bare fordi de er unge og digitale. De er heller ikke vant til å si meningen sin via et SRS underveis i undervisningen, eller å diskutere fag via digitale plattformer. Og det samme gjelder jo selvsagt meg sjøl, som foreleser. Det er derfor – i mine øyne – en myte uten belegg at det er graden av digitalisering som trekker studenter inn og ut av auditoriene. Jeg tror det er feil at studenter er veldig opptatt av om et fags pensum digitaliseres eller ikke. Det er noe som i mye større grad interesserer byråkrater og enkelte forelesere.

Jeg tror derimot at det er eierskap og engasjement til faget som er kjernen, og at vi har mange måter å skape dette på som i altfor liten grad utprøves, både av forelesere og studenter. Jeg oppfatter studentene som veldig positive og oppmuntrende til utprøving av ymse slag, til og med når det går skikkelig på trynet. De har ofte stor tålmodighet og kan være overbærende med en søkende sjel, så lenge de involveres og sjøl deltar. Så det er bare å kjøre på, på begge sider av kateteret. Med og uten kritt.

 

, , ,

  1. No comments yet.
(will not be published)