Kyllinger, homser og kår for afro-hår


30. juni 2013: dominikanske aktivister ønsker USAs kommende ambassadør velkommen til landet.

 

- De anklager oss, de gjør narr av oss, de invaderer oss. Det blåser friskt i kappene blant enkelte av pavens menn i Den dominikanske republikk for tida. Haiti boikotter import av dominikanske kyllinger og egg, og USA har utnevnt en åpen homofil som kommende ambassadør til Santo Domingo. Er det ikke det ene så er det det andre.
_________________________

Eggene og den potensielle homsen i ambassadeboligen er uttrykk for det samme problemet, i følge deler av den katolske kirka: en dominikansk nasjon og identitet under kontinuerlig kryssild. Kardinal Nicolás de Jesús López Rodríguez holdt hoff i anledning president Obamas utnevnelse av James “Wally” Brewster som ny ambassadør fra USA til landet og skjøt fra hoften til ære for et lattermildt pressekorps. Kardinalen knurrer, og han er ikke alene. Hjelpebiskop i Santo Domingo, Pablo Cedano, fulgte opp med å hevde at den kommende ambassadøren befinner seg “langt unna den kulturelle virkeligheten” i Den dominikanske republikk og at gitt at utnevnelsen blir gjennomført vil ambassadøren “komme til å lide og vil måtte forlate landet”. Det dominikanske evangeliske kirkerådet føyde til at utnevnelsen slett ikke er noen tilfeldighet og at den er en del av USAs presidents påståtte kampanje for å støtte seksuelle minoriteter i Karibia og Sentral-Amerika.

Kanskje er det faktisk sånn at dette er et ledd i en plan fra Washington. Og i så fall ønsker jeg denne formen for kulturimperialisme hjertelig velkommen. Hva som blir utbyttet er opp til dominikanerne sjøl.

Et forsiktig spark i baken fra nord kan nemlig være en god nyhet for dominikanske aktivister, som sloss for at seksuell legning skal bli irrelevant for hvilke posisjoner man søker og kan inneha. Og at dette sparket kommer akkurat fra Det hvite hus er av spesiell betydning. USA er Den dominikanske republikks viktigste handlespartner, foran Haiti, og sjansen for at landet setter seg på bakbeina over denne utnevnelsen befinner seg derfor et sted mellom “komplett usannsynlig” og “helt sikkert ikke”. Båndene på både økonomisk, diplomatisk og personlig plan går dypt, med USA som den evige storebror, der størsteparten av den dominikanske diasporaen på rundt 12 % av befolkningen, også bor. Og tross protesten fra de konservative blant katolikkene og andre kirkesamfunn: Utenriksdepartementet har gått ut og sagt at en persons seksuelle legning er irrelevant for hvorvidt den kan utføre diplomatiske oppgaver ved en ambassade. Selv om dette kan virke som selvfølgeligheter for oss med opprinnelse i Anette Trettebergstuens “sosialdemokratiske homoparadis” (sic), så er det ingen selvsagthet her til lands. Og derfor et desto mer gledelig utsagn.

Parallellt går Haitis boikott av dominikansk kylling og egg inn i sin fjerde uke, noe som har ført til raseri og demonstrasjoner, brenning av høner (!) og bildekk langs grensa og høytstående dominikanere som uttaler at haitierne er “dårlige naboer, usolidariske og utakknemmelige”. Friske ord fra en representant for myndigheter hvis rulleblad overfor naboen ikke akkurat er fri for ferske og skjemmende flekker, men en god oppsummering av stemningen i landet her og nå. Når haitierne stenger grensa si for enkelte produkter, noe de av og til gjør, så påvirker dette forholdet mellom landene på tre viktige vis:

  • økonomien lider. grensehandelen er multimillion-business, i dollar.
  • folk hindres i å handle det de trenger til husholdningene sine. Både haitiere og dominikanere langs grensa er gjensidig avhengige av hverandre i det daglige. Haitierne som klart økonomisk svakeste part i dette forholdet.
  • nasjonalismen blomstrer på dominikansk side.

Det er på det siste punktet at motstanden mot en homofil ambassadør og det problematiske forholdet til Haiti penser inn på samme spor. Den evige debatten om hva som er dominikansk kultur. Om hva en dominikaner er og ikke er. Svart eller hvit? Afrika eller Europa? Katolikk eller hedning? Straight eller homo?

Og akkurat som vi ser det andre steder på kloden, så finnes en betydelig mengde røster som hevder at nasjonens opprinnelige identitet er under angrep. At det finnes krefter der ute, enten i Washington eller Haiti, som arbeider i mosatt retning av det som er den dominikanske nasjons og kulturs interesser. At det foregår en snikhaitisering av landet, og at kyllingnekt og homoambassadører bare er ulike former for endetidstegn for en kultur i fare for utryddelse eller utvanning.

Et dominikansk lite samfunn, i San José de las Matas, har nylig innført en “ingen haitianer i våre gater”-politikk, som slags en forsvarsmekanisme mot innvandringen fra vest. Tankegangen har ingenting nytt ved seg, og handler om at de må forsvare seg mot en fiende som sakte tar over landet. Det er likevel en sjeldent åpen aksjon, i den forstand at den søker å fysisk nekte dem tilgang til et område. Et av tiltakene er å gjøre arbeidsgivere som ansetter haitiere ansvarlige for dennes handlinger, og dermed skremme folk fra å ansette dem. Om dette er et isolert tilfelle eller en større tendens vet vi ikke enda.

Udominikansk hår? Ikke i følge aktivistene, som vil ha slutt på at man må slette ut håret for å bli tatt seriøst. (imagen robada sin permiso de Listindiario.com)

Parallellt finnes en rekke dominikanere som verken godtar isoleringen av homofile eller fornektelsen av afrikanske røtter i den dominikanske kulturen. På samme måte som aktivister gikk i gatene og ønsket ambassadøren velkommen sist lørdag, så har du jevnlig innlegg eller redaksjonelt stoff i dominikansk media der man stiller kritiske spørsmål rundt vedtatte sanheter av ulikt slag som handler om nasjon og identitet.

Et veldig konkret eksempel på dette er diskusjonen rundt hår og frisyrer. Hver eneste dag brukes et ukjent antall pesos for at dominikanske kvinner skal slette ut spor etter afrokrøllene og dermed kunne komme presentable på jobb, som altså betyr uten afro. Krøllene er en del av det å ha “pelo malo”, dårlig hår, mens glatt hår er “pelo bueno”. I kampen for en bredere favnende dominikansk identitet finner du kvinner som ikke lenger vil tvinges til å slette ut krøllene sine for å tilfredsstille en absurd norm, baserte på vage nasjonalistiske og oppdiktede kriterier.

Når flere sier “nei, dette godtar vi ikke”, og lar håret vokse eller tar med seg regnbueflaggene ut på gata, så tvinger endring seg sakte fram. Vi går dermed forhåpentligvis inn i det som kan være en dårlig tid for frisører og konservative kirkelige, men en fin tid for menneskene på øya.

  1. No comments yet.
(will not be published)