Erfaringer fra det synkrone virtuelle klasserommet


Innlegg på NTNUs TekPed, 30. mai 2013. Teksten er en bearbeiding av manuset mitt.
Jeg tar utgangspunkt i prosjektet Visped, der jeg er en av flere deltakere, men benytter også sjansen til å sneie innom flere tema:

 

 

– eksperimenter med å knytte sammen campusstudenter og distribuerte studenter via Adobe Connect

–  eksempler på bruk av GoogleDocs i undervisning

– hva jeg egentlig synes om Second Life

og – ikke minst –

– fising i syltetøyglass og etterlengtede krav til bruken av teknologi i undervisning.

_________________________________________________________________________________

 

 

Jeg husker en gang da jeg snakka for en gjeng IT-folk som var kommet til Trondheim fra rundt omkring i Europa, og som var samlet til noen dagers intensivt arbeid i den fine futuristiske røde kulen som er konferanserommet nede hos Uninett i Elgsetergata. Da det var min tur til å snakke, så påstod jeg at dersom jeg spiller inn en video der jeg for eksempel fiser med dunder og brak inn i, la oss si, et syltetøyglass, og deretter legger videoen ut på YouTube under eget navn og med NTNUs logo som visuelt akkompagnement, så ville det være nok til å bli anerkjent som en innovativ bruker av IKT i undervisning, gitt at det dreide seg om en digital distribusjon av en video - produsert av en fagperson.

Folk humra eller kikka brydd ned i pulten og jeg ble senere gjort oppmerksom på at forresten du, dette blir streama og vi har tilhørere på mer enn et kontinent. Det var visstnok en fra Peru som lo godt, ble jeg trøstende fortalt fra ham som styrte streaminga.

Kravene til innhold ikke var store, bare for et par år siden, så lenge det bar klistremerket “digital”. Alt var bra. Alt var kjempeflott. En fin holdning til oppstarter. Den lave terskelen gjorde det enkelt for mange å starte opp. Det er jo heldigvis litt sånn enda. Mange er positive i utgangspunktet til å bedrive leken utprøving av både det ene og det andre i utdanningsøyemed.

Samtidig så er det også mye mer snakk enn før om hvorfor skal vi gjøre det vi gjør? Hva er egentlig nytt, og hva er bare digitalisering av gamle metoder? Det er ikke noe galt med å digitalisere gamle metoder. Men det går fortere enn det gjør å skape endring, og derfor er jakten på endring mer spennende, og samtidig mer komplisert. (For en mer utdypende runde i nytt og gammelt, og utdanning i endring, anbefaler jeg June Breiviks bloggpost change is coming.)

Vi gjør litt av begge deler. Vi digitaliserer gamle metoder, samtidig som vi forsøker å endre måten vi kan jobbe på.

Visped – drømmen om det virtuelle klasserommet
Vårt felles mål med Visped handler om å skape et sømløst møte mellom campusstudenter og studenter som ikke befinner seg fysisk på campus.

Vellykket kobling mellom auditorier i Trøndelag og cyberspace kan være et pluss for spanskfaget ved NTNU.

Vi har derfor testet ut ulike typer aktiviteter i ulike slags kurs. Vi ønsker å kunne sitte med en gruppe studenter i en forelesningssal eller et grupperom, og så kunne ha med studenter som befinner seg andre steder, men som likevel – ideelt sett – skal kunne ha samme læringsutbytte som dem som er til stede fysisk. Fordelene som ville ligge i dette, er mange. For det første ville vi gjøre det enklere for studenter som av en eller annen grunn ikke kan møte til undervisning som de andre. Det kan skyldes sjukdom, boforhold, familiesituasjon eller, for den saks skyld, fengsling og andre vriene livssituasjoner. Det ville også muliggjøre en – i teorien – uendelig utvidelse av studentmassen. Studentene ville kunne komme hvor som helst fra. Ikke rene onlinekurs, men en kombo, der online-studentene deltar på likefot med campusstudentene. Det er  ikke vanskelig å komme opp med praktiske motforestillinger, men dette prosjektet handler først og fremst om metodikken, og ikke om politikken. Vi ønsker å beherske det å knytte sammen campus og omverden, vi sier ikke at det må bli sånn for alle.


Om vi skal lykkes må teknologien være sømløs
, som her blir et annet ord for ”irrelevant”, det vil si at oppmerksomhet og krefter skal brukes på fag, og ikke for eksempel på uendelige lydsjekker, av typen ”har du lyd nå?, jeg hører ikke deg, hører du meg? Hallo?”. ”oi – nå hører jeg deg, men bildet ditt forsvant”.

Meg sjøl foran et tomt klasserom i Second Life under "undervisning" i emnet Spanias Historie i 2009. Typisk eksempel på en tilsynelatende god ide som ikke fungerer i praksis.

Teknologien må altså fungere, men i tillegg bør det være færrest mulig innloggingspunkter, færrest mulig ulike systemer. Faktorer som plattformuavhengighet og en viss intuitivitet i brukergrensesnittet er store fordeler for at folk skal gidde å bruke av tida si på å møte opp på nettaktiviteter.

Et eksempel på det motsatte av dette er mine erfaringer fra bruk av den virtuelle verdenen Second Life i utdanning.

De teoretiske fordelene med Second Life er mange. Anonymiteten gjennom de forunderlige navnene og all forkledningen kan for eksempel være en bonus for dem som sliter med sjenanse. Det ligger en trygghet i å være utkledt, man kan slippe seg mer løs. Et vanlig hinder når man lærer seg et språk er ens egen stolthet og frykten for å drite seg ut.

I Second Life har du full fleksibilitet, du kan ta deg en virtuell verdensomseiling, det er en annen opplevelse enn ”talking heads”, man kan samles rundt et møtebord og se alle avatarene i smarte dresser eller ta turen ut i skogen og fortelle historier rundt animasjonen av et bål.

Second Life kan være alt man ønsker. Og jeg var dypt fasinert da jeg logget inn og skapte kroppen og kleskodeksen til mitt cyber-alias, Minho Suppenkraut. En anelse mer atletisk enn meg selv, og helt klart nærmere selvbildet enn speilbildet. De forunderlige navnealternativene i registreringsfasen burde nok gitt meg et hint, men som alle andre nyfrelste lukket jeg øynene og åpnet hjertet: Linden-dollar og prinsessekjoler – here we fucking go!

Second Life ble likevel ingen suksess for meg. I stedet blir det stående som  et perfekt eksempel på ”more is less”, hvis det går an å si. Massevis av muligheter, men jeg må ha ”linden dollars” for å laste opp en presentasjon som jeg skal bruke i undervisninga. Jeg må ha linden dollars for å vise youtubevideoer. Studentene må bruke tid på å gjøre seg kjent med bevegelsesfunksjonalitet i en simulert verden, og de må laste ned et forholdsvis stort program for å kunne være med, med pseudonymer og oppkledning. Det var alt for mye som ikke handlet om fag. Og til slutt gadd verken studentene eller jeg mer.

Utgangspunktet skal ideelt sett alltid være undervisning, og ikke teknologi.

By the way: Orker. ikke. mer. gnag. om. "digitale innvandrere" vs "innfødte". At folk deler bilder av tærne sine i fjorten ulike parallelle nettverk gjør dem ikke automatisk interessert i utvikling av pedagogikk. Så vet du det.

Så det å få studentenes møte med undervisningsteknologien vår til å framstå som sømløs er et veldig viktig poeng for meg, og dermed også et evalueringskriterium når jeg skal sette terningkast på egen eksperimentering så langt i det tidligere nevnte Visped-prosjektet, der vi altså vil knytte sammen campusfolket med studenter som kan befinne seg hvor som helst.

Den ene av de to pilotene jeg har ansvaret for er et såkalt “spansk for arbeidslivet”-kurs. Vi brukte programmet Adobe Connect og studentene fikk en lenke de kunne klikke seg inn på hver gang det var samling. Piloten pågikk i fem uker og min jobb bestod i å legge opp til aktiviteter som ville passe for samarbeid på denne måten, og som dermed skulle gjøre det like bra å delta via en datamaskin fra ett eller annet sted i verden, som det å møte opp i undervisningsrommet.

Jakten på et terningkast på piloten min så langt starter med å snakke om det som fungerte. Ved hjelp av GoogleDocs’ mange funksjoner brukte vi flere av gruppeundervisningstimene til å produsere tekster og presentasjoner i samarbeid. I praksis betyr dette at flere kan skrive og redigere i et dokument samtidig, og at dette ligger felles tilgjengelig for alle studentene etterpå. Plusset- sånn jeg ser det – ligger både i arbeidsformen, som krever en større grad av reelt samarbeid, og samtidig i det at det som produseres blir liggende tilgjengelig for alle i etterkant, dersom man ønsker det. Jeg må ha googlekonto for å benytte meg av dette av undervisninga, men det er ingen av studentene som trenger å ha det.

I andre emner har vi brukt Google Forms til datainnsamling i spørreundersøkelser og til forberedelser til oppgaveskriving, og som i dette emnet har vi altså bedt studentene lage felles notater og oppsummeringer, i tillegg til presentasjoner, gjennom delingsfunksjonene i Google. Denne delen av piloten fungerte ganske greit.

Både de studentene som satt fysisk sammen i klasserommet rundt en datamaskin, og de som deltok hjemmefra, lagde gode presentasjoner, som de deretter la fram for hverandre, på mer eller mindre samme tid. Vi klarte å gjennomføre samarbeid uavhengig av hvor studentene befant seg. Akkurat denne biten ble bekreftet av studenter i evalueringen. De stundene der teknologien stod oss bi, kan jeg si at det foregikk arbeid der teknologien var irrelevant, eller sømløs, om du vil.

En annen ting som fungerte bra var diskusjoner over ulike forberedte tema. Her gikk praten ganske greit fram og tilbake, og studentene som satt hjemme kunne følge diskusjonen i klasserommet, blant annet takket være bordmikrofonen, som fanger opp lyd ganske bredt. Via sin egen mikrofon kunne de sjøl komme med kommentarer eller innspill på samme måte som om de befant seg sammen med oss.

Jeg valgte å bruke Adobe Connect som møteplattform på nettet, men her finnes det mye å velge mellom. Fordeler med Adobe Connect er at det er plattformuavhengig, noe som betyr at det ikke har noe å si om du bruker Mac eller PC.  I tillegg har vi tilgang på brukerlisenser gjennom Feide-innloggingen, så det er dermed ingen ekstrautgifter knyttet til å bruke den. Adobe Connect krever kun installasjon av en plug-in, og du styrer selv om deltakerne må logge inn eller ikke.  Det er en forholdsvis lav terskel for å delta. (Og heller ingen krav om å dikte opp fancy navn eller plukke de flotteste kjolene eller jeansrumpene til en avatar.)

Både i samskrivingsbiten og når det gjaldt diskusjonene så var altså jevnlig disse øyeblikkene der da jeg merka at dette her funker veldig bra. Det er noe der, og det skal jeg jobbe mer med og bygge videre på, noe jeg liker. Noe bra og spennende.

Men læll. Det vart itj. Ikke enda, i hvert fall. Selv med opplæring, trening i fellesskap og stort sett raske nettkoblinger og forholdsvis bra datamaskiner, så sleit vi jevnlig. Det kunne være så banale ting som at en av fjerndeltakerne ikke hørte hva vi sa, det kunne være at lyden ut fra Adobe Connect slo seg av og på, eller det var hakkete lyd på grunn av en deltakers dårlige trådløsforbindelse. Selv de gangene vi lyktes med samskriving og diskusjon, så var det alltid ledsaget av mye venting og fram og tilbake for å få ting til å fungere tilfredsstillende. Enten var det et bilde som forsvant, en presentasjon som hang seg opp eller lyd som hadde den ene eller den andre defekten. Det er – mildt sagt – en killer for motivasjon og læring. Du kan sammenlikne det med en forelesning i et auditorium som kontinuerlig avbrytes av at noen kommer inn og skrur av lyd og lys, eller sender ulike grupper ut på gangen og inn igjen, eller at foreleser med jevne mellomrom bestemmer seg for å stivne til og stå musestille for så å brått starte opp igjen, men da kanskje uten at munnen hans produserer lyd.

Ikke ideelle omgivelser for læring, altså. Ikke noe nytt fenomen, men like fullt en tilbakevendende irritasjonsfaktor. I forsøket på å knytte campus og internett sammen, så var trøbbel med lyd, bilde og oppkobling definitivt et problem.

Så var det spørsmålet om studentenes utbytte, da. Handlet dette om faglærers ambisjon eller om studenters behov? Et viktig spørsmål er nemlig ”hvem er det jeg gjør dette for”?  Gjør jeg det for studentene mine eller for meg sjøl og min egen nysgjerrighet? Eller kanskje gjør jeg det for selve menneskeheten?

Studentene mine på dette emnet var en positiv gjeng, som ikke lot seg knekke av tekniske problemer og dårlig oppmøte på nett. De gav uttrykk for at de forstod at det lå framtidige gevinster og ventet dersom vi knakk noen koder for denne typen kobling av studenter, så de begynte ikke å klage selv når det gikk trått.

Det er likevel ingen tvil om at det var mine ambisjoner som faglærer som styrte showet her, og det ville helt soleklart vært bedre for studentene som deltok via nett å heller delta i forelesningen. Eksperimenteringen foregikk på bekostning av studiekvaliteten i gruppeundervisningen i de fem ukene. Det har jeg ikke noe problem med, egentlig. Vi må eksperimentere for å komme videre. Noen ganger vil vi lykkes, andre ganger feile.

Fant jeg gull? Hva blir terningkastet?

Dear copyright god - I stole this without the proper permissions. I'm sorry...

 


 

 

 

 

 

 

Alt jeg kritiserer i denne lille teksten har jeg sjøl støttet eller arbeidet med i kortere eller lengre perioder. Den som sitter i glasshus har som kjent god utsikt.

Terningkast for Visped for min del, så langt? En treer for egen gjennomføring, men en tatovert-på-skulderen-sekser for prosjektets potensiale.

Jakten på Det Forgjettede Digitale Undervisningsrom fortsetter altså for fulle seil, med vrakgods i kjølvannet og diamanter i horisonten.

 

, , , , , , ,

  1. No comments yet.
(will not be published)