Norge ut av… Haiti?


Skjermdump av VGs illustrasjonsbilde 20. april 2013.

Hvorfor skal Norge kutte i støtten til oppbyggingen av Haiti? Er behovet ikke lenger til stede? Var det fordi pengene ikke nådde fram? Og hva i alle dager betyr det egentlig at penger når fram? Eller var det kanskje bare USA som ringte og sa fra om at “det er greit, vi tar det sjøl herfra”?

Norge trekker seg sakte ut av Haiti. Å si at nyheten slo ned som en bombe er nok å overdrive Haitis betydning i nyhetsbildet. Landet ligger langt unna, og Norge har få forbindelser der utover bistand og humanitært arbeid. Det er heller ikke så mange som reiser dit som turister, selv om vi faktisk har råka borti enkelte nordmenn på ferie i området rundt Cap-Haitienne i nord, samt også på det obligatoriske stoppestedet Hotel Oloffson i Port-au-Prince. Haiti forveksles neppe lenger med Tahiti i norske øyne, takket være den massive dekningen av jordskjelvet i 2010, men utover det vet nordmenn nokså lite om landet, uten at det er noe underlig ved det. Haiti er et land for de spesielt interesserte. Og som en av disse spesielt interesserte undrer jeg meg litt over denne tilbaketrekkingen fra norsk side. Hvorfor? Og hvorfor akkurat nå?

 

For å ta det enkleste først: Det finnes gode grunner til å trekke seg ut av Haiti. Internasjonale organisasjoner i landet sliter med både troverdighet i befolkningen og med samarbeid med myndigheter, noe som er nødt til å påvirke resultatene av arbeidet deres. Jeg vil gjette at en stor del av dette koker ned til MINUSTAHs rykte. De utgjør FN-styrken i landet og tynges av det usedvanlig byråkratiske FN-apparatet og kalles derfor av enkelte vittige og slemme tunger helst for United Vacations.

Det er delte meninger om FNs funksjon i Haiti, men disse geitene finner i alle fall ly for regnet i nord, ikke langt fra Cap-Haitienne. Foto: Ingjerd Sørlie Yri

Det er når de ikke anklages for drap, voldtekter og for å innføre kolera i landet. MINUSTAH klinger altså ikke godt i haitiske ører, det er mitt inntrykk etter fem besøk i landet på denne siden av nyåret. De oppfattes i stadig større grad som en okkupasjonsmakt, og utenlandske organisasjoner skilles ikke alltid fra MINUSTAH, selv om det ikke behøver å være en gang den fjerneste relasjon. Det er altså min tese at MINUSTAH skaper like mye trøbbel for andre aktører som de skaper for haitierne selv, og de mange beviselig gode prosjektene deres drukner blant selvforskyldte katastrofer. Dette påvirker andre organisasjoners gjennomslagskraft og kan være en grunn alene til å trekke seg tilbake en stund.

Men et dårlig rykte har ikke forhindret Norges deltakelse internasjonalt tidligere. Det har ikke bare vært stående applaus i kjølvannet av landets deltakelse i verken Midtøsten, Guatemala eller Sri Lanka, uten at det har gjort at Norge har trukket seg. Så jeg tror ikke vi finner forklaringen der.

En annen – og mer generell – grunn  til å trekke seg er uvisshet om hvorvidt pengene når fram. Når fram. Et så forslitt uttrykk når det kommer til bistandsdebatt at man like gjerne kunne sette det i hermetegn med en gang. Det bunner i et veldig naturlig ønske: å vite hva som skjer med innsamlede midler, som ofte sankes inn ledsaget av bilder av barn, fattige mennesker, skolebygninger, brønner eller frigjorte kvinner i arbeid. Hva ulike folk legger i det å “nå fram” varierer, men at penger går med til “administrasjon” eller lønninger til norske ansatte hører ofte til blant argumentene mot enkelte større aktører. Jeg stusser på hva man ser for seg at norske bistandsarbeidere skal leve av og hvordan de skal transporteres til de ulike stedene på kloden dersom man ikke bruker ganske mye penger på administrasjon. At bistandsarbeidere når fram kan vel også være et mål på om bistand når fram? Penger brukt til å lønne medarbeidere som gjør en jobb under vanskelige forhold burde ikke per definisjon være feil. At det kan være et sløs og et tap er soleklart. Et hvert menneske som lønnes for en jobb er en potensiell fallgruve, hvis denne personen ikke utfører jobben sin på en fornuftig måte. Men at det alltid er bedre å være amatør enn proff? Tja. Jeg tror ikke det. Det man kan etterlyse er mer kunnskap om hvordan pengene brukes og hva som bidrar til en positiv samfunnsutvikling. Og da snakker man straks om mer kompliserte spørsmål, som ikke kan besvares med et enkelt ”nådde penga fram?”, selv om det hadde vært en kjekkere virkelighet.

Generelt kan man vel si at jo lavere ambisjoner, jo lettere målbare er de. Om du samler inn penger til innkjøp av skolebøker til en liten skole på den haitiske landsbygda, så er det en enkel sak både å måle og å dokumentere. Dersom bøkene ble kjøpt og kom skolen i hende, så er du i mål. Pengene nådde fram, altså. Vi vet ingenting om hva bøkene ble brukt til, om det var de bøkene som strengt tatt behøvdes eller om det finnes lærere som har noen fornuftig måte å bruke dem på, men man kan slå fast at bøkene kom fram. Penga nådde fram. På samme måte kan man reise på organisert bistandsturisme og grave en brønn. Du vet ikke om du graver brønn på den mest hensiktsmessige plassen, men du graver en brønn og det kan ingen ta fra deg. Målbart og fint.

Men hva om du hever lista litt? Om du setter deg fore at ungene skal lære noe av disse bøkene du kjøpte inn. Da er vi straks over i et mer vrient område å måle. Var det dine bøker som gjorde at de lærte mer? Var det en ny lærer som var flinkere enn den forrige? Hadde flere av foreldrene plutselig jobb, slik at flere av ungene kom mette på skolen, og dermed hadde energi til å lære mer? Nådde penga fram?

Hva så om du skal bidra til en utvikling i retning fred og demokrati. Eller større likheter i samfunnet, som like muligheter for kvinner og menn? Den slags. Da snakker vi. Da øker faktorene mens mulighetene for å vite noe som helst sikkert synker drastisk. Bidro du? Hvordan? Hvor mye, i så fall? Jeg påstår ikke at man ikke kan vite noe som helst, men bare at det er vanskeligere.

Målbarheten i et prosjekt vokser altså omvendt proporsjonalt med ambisjonene.

Eksempel på målbart internasjonalt nærvær. Caracol Industrial Park i nordlige Haiti. De bygger veier og hus og gir jobber. Uvisst til hvilken pris enda.

Jeg vet ikke om Norges tilbaketrekning handler om målbarhet eller ikke. Antageligvis gjør det ikke det. Norge har vært umålbart og tungt til stede mange steder der det har vært snakk om betydelig større summer enn de 93 millionene Norge i følge VG skal bruke i Haiti i år. Det finnes andre land det ville gi mye mer mening å kutte bistand til, dersom målet til Heikki Holmås og co var å slå politisk mynt på dette med tanke på valgkampen til høsten. Gevinsten i å kutte en relativt liten sum til Haiti tror jeg ikke finnes. Dermed tror jeg altså heller ikke at det var fravær av målbarhet, eller for den saks skyld resultater, som forklarer dette.

Jeg står igjen med to forklaringer som peker seg ut for meg.

1)   Heikki Holmås snakker sant. Man kan aldri helt utelukke at også en minister kan snakke sant. Det er snakk om en naturlig utfasing av en støtte som i utgangspunktet sprang ut av jordskjelvet i 2010 og som hele tiden var tenkt avsluttet så snart som mulig.

2)   USA har ikke samme behov for støtte i Haiti som de hadde første gang de inviterte Norge inn i landet.

Begge kan være sannsynlige. Med et lite forbehold knyttet til Kronprinsens og Holmås´ besøk i Haiti så sent som i fjor høst. Ville de dratt hvis de hadde bestemt seg for å kutte? Kanskje kom beslutningen som en konsekvens av nettopp de de lærte på den turen?

Forklaring nummer to er uansett mer spennende, så jeg holder meg til den i avslutningen her. Da Norge, på regjeringsnivå, involverte seg på offisielt vis for første gang i Haiti skrev vi 1997 i kalenderen og starten kom med en henvendelse fra USA til Norge med spørsmål om bistand i en “intern dialog” i Haiti, for å styrke det sivile samfunn og demokratiet i landet. Det var lenge før jordskjelvet og hadde fint lite med humanitære hensyn å gjøre, selv om Haiti beviselig slet også den gang. Norge hadde ingenting å tape på å følge opp USAs forespørsel, samt at det fantes nordmenn fra NGO-verden som hadde kjennskap til deler av samfunnet som man kunne benytte seg av i arbeidet. USA kunne ikke selv gå inn og sette i verk en slik dialog, på grunn av landets lange historie med invasjoner og derav en noe laber tillit i befolkning og hos myndighetene. Men Norge hadde verken fiender eller noe å tape i å delta som USAs åpne agent i landet. Dersom man lyktes ville det være en fjær i hatten, og ved en eventuell fiasko var det ingen skam knyttet til å mislykkes i Haiti. Hvem hadde ikke gjort det før? Det blir som å få sparken som fotballmanager i Chelsea. Mer å anse som en del av spillet.

Behovet for bistand utenfra er åpenbart for enhver som befinner seg mer enn ti minutter i Haiti. Og Norge har mer enn nok ressurser til å kunne fortsette å spille en rolle. Norge har også personell som kjenner landet og institusjonene godt, etter mange års tilstedeværelse. Så hvorfor kutte? Det gir liten mening ut fra humanitære hensyn. Så kanskje var det bare en ny telefon fra Washington, denne gangen med beskjeden ”slapp av, nå er det greit, dere kan trekke dere ut”.

Jeg tror ikke egentlig helt på den siste forklaringen heller. Det mangler biter i puslespillet, eller kanskje jeg bare ikke stokker dem jeg har, riktig.

  1. No comments yet.
(will not be published)