Huet ut av vinduet, kjerring!


Litt rom i magen, redder alltid dagen. Illustrasjonsbilde fra Haiti.

Søndag 7. april, Santo Domingo. Det er altfor varmt her til å gjøre noe fornuftig. Jeg vil heller snakke om rom, sex og underlige folk man møter på sin vei, her i Det store exotica.

En russisk svirebror av meg går under navnet Vadim. Med “svirebror” så mener jeg en som jeg har møtt mer enn en gang til litt romdrikking og generell filosofering (i dette tilfellet, to ganger, man kan ikke være så streng på vennskapskriteriene når man bor i en storby og strengt tatt bare kjenner kona si). I vår lille familie er det delte meninger om mannens rettskaffenhet, men han byr på seg selv som en norsk musiker under platehøsten, og gir seg ikke før bunnen i flaska er grundig undersøkt og hinsides tvil erklært tørr. Den som drikker med begge hender trenger som regel dobbelt så mange hender for å komme seg trygt hjem, noe denne karen er et vandrende bevis på. Dermed har det så langt vært en glede både å møte og forlate ham.

 

Kona er overbevist om at han er enten mafia eller en ensom banditt, for han er veldig lite villig til å si hva han tenker å drive med her, utover at han har leid seg en billig penthouse under oppussing der han og sjefen skal bo på ubestemt tid og drive med “some business”. Russerne har etablert seg de senere årene i Den dominikanske republikk, noe eiendomsmeglere med russiskspråklige veiskilt på enkelte strandsteder vitner om. Åpenbart er det i all hovedsak snakk om ferierende folk som er glad i palmer, sol og late stranddager. Men det følger alltid en banditt eller to med på lasset, når folk samlet setter nesen mot nye kyster. Vadim forteller om Punta Cana på østkysten, som i følge ham har blitt et gangster’s paradise for pengesterke russere på jakt etter raske penger innen dop og våpen. Og han har gjentatt noen ganger at “this fucking country is like my fucking country after fucking communists. Everything is possible. No law.” Samtidig er han lei av at bare fordi han er russer, så spør folk han om alt mulig rart. Som for eksempel om han kan skaffe AK47 eller bombekastere. “Javisst, bare bli med bort til bilen min, jeg har liggende noen greier her i bagasjerommet”. Det er alltid kjedelig å bli et offer for stereotype oppfatninger knytta til nasjonaliteten din. Men man bør nok ta med i beregningen de svære gotisk-font-tatoveringene som dekker de arrete underarmene, det faktum at han ikke er redd for å fortelle om at han banket opp noen parkeringsvakter på flyplassen i Punta Cana (fordi han sjøl hadde feilparkert) og i tillegg på generell basis synes det er stas å snakke om våpen og vold. Sjøl synes jeg det er artig å prate med ham fordi han i tillegg til alt dette også er glad i tungrock og romdrikking.

 

Fredag var det mest det siste som stod på tapetet. Ikke så mye for min del, men Vadim kjørte på. Og i den anledning fant han stunden moden for å by på litt innsikt i sex-livet hans. Med kona, Alice (vår partysvenskevenninne) og en noe mer tander dominikansk kunstnerspirevipp som forbløffa tilhørere.

 

“Why you have the two shirts? It makes you fucking more warm. You look like fucking dominican”. Jeg har kommet fram til at om jeg har en tynn hvit t-skjorte under skjortene mine, så ungår jeg de mørke svetteringene, som igjen gjør meg mindre paranoid på grisesvettinga, som i sin tur reduserer svettingen. Jeg har med andre ord funnet en slags kleslogistikk som begrenser Gringo Grande-effekten av klimaet her så mye som det lar seg gjøre. Du kan ikke gå rundt som en dissende saltsildrende kjempehummer og forvente at folk skal ta deg på alvor. Og ettersom menn ikke går med shorts i embeds medfør her, med mindre de er på stranda, så er det opp til enhver å finne ut av det som det passer ham best.

 

Vadim syntes logikken min var patetisk. Han svetter også i varmen, men tar det ikke så tungt. “If I smell, and they don’t like, it’s their fucking problem”. Dette gjelder tydeligvis i alle slags sammenhenger. Han hadde nemlig funnet seg en pulepartner i det siste, og hun hadde gitt tydelig uttrykk for at hun ikke likte kroppslukta hans. Veldig tydelig. Han uttrykker seg så som så på engelsk, men takket være et presist kroppspråk greide han å kommunisere at dama spydde etter å hatt sex med ham, og at det skyldtes kroppslukten hans.

 

For å understreke hvor urettferdig han følte seg behandlet trakk han opp tskjorteermene og viste en glattbarbert armhule, strøk pekefingeren over den og tilbød oss å lukte. Alice og kona avslo kontant, mens jeg selvsagt slo til, og kunne berolige ham med at han ikke lukta noe som helst og kanskje hun bare hadde bulemi?, foreslo jeg. Ikke morsomt, syntes han. Og det var det jo heller ikke, men det var vanskelig å finne et fornuftig svar på en såpass fremmed diskusjon. Overraskende nok  hadde ikke dama sett seg lei med denne ene gangen, så hun hadde dukket opp ytterligere tre ganger hjemme hos ham. Uten blygsel berettet han at resultatet var det samme hver gang, de pulte, hun spydde.

 

Så til neste gang hadde han kommet opp med en genial løsning. Det var ikke – som jeg foreslo – å begynne å vaske seg, eller skifte t-skjorte oftere. Nops. Han hadde krevd at hun hadde huet ut av vinduet når de pulte hvis hun ikke kunne klare å la være å spy. Og sannelig. Det hadde funket som bare det. “It was fucking best sex we have. She put the head out window and we have sex”. Og ikke spydde hun engang.

 

,

  1. No comments yet.
(will not be published)