To land, en cup, rett til finalen og begge vant


Fotball er kappestridsveien til fred og fordragelighet.

På øya Quisqueya er Den dominikanske republikk storebror i det meste, men ikke i fotball. I ettermiddag var det oppgjør i Quisqueya Cup mellom dem og Haiti. Kunne lillebror tukte storebror? Og hva har nazivåpen med dette å gjøre?

Det har vært skrevet mer enn nok om alt som er vrient her på øya. En fotballcup der finalen går mellom de to kranglevorne naboene burde derfor være noe man kunne se fram til med en viss nyfiken skepsis. Sammen med min godt over gjennomsnittlig fotballinteresserte onkel tok jeg turen ut av hovedstaden Santo Domingo og ut til San Cristobal for å få med meg oppgjøret. Med unntak for et et brannsår på høyre legg fra mopeddrosje (lokalt kjent som “turistvisumet”) hadde jeg ingen dominikanske effekter. Derfor reiste jeg – litt spent – i den haitiske landslagsdrakten jeg fikk fatt i på eBay for noen år siden. Det skulle vise seg å være en nokså ubegrunnet bekymring.

Fotballmessig er det jo ingen tvil om hvem som er favoritten. Historien veier tungt. Haiti har vært i VM, riktignok så langt tilbake som i 1974, men har du først sett Haitis Emmanuel Sanon score mot Dino Zoff og Italia, så glemmer du det ikke med det første. Det gjør heller ikke haitierne. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg var i Port-au-Prince i mars 2008, og da jeg forlot landet leste jeg i en haitisk avis på bussen på vei tilbake til Santo Domingo, at Sanon var blitt stedt til hvile på et stort stadion, på statens regning og med stort oppmøte. Han spilte proff i utlandet og er et regionalt fotballikon. Den dominikanske republikk har aldri vært i VM, og definitivt aldri scoret mot Italia. De banka nylig livskiten ut av hele verdenseliten i baseball, men i fotball har de vært som Norge i baseball. Mildt sagt perifere.

 

Banens soleklart beste spiller, Jonathan Faña, eller Fañaman, som han kalles i El Salvador, der han spiller til daglig. Tor Kristian Karlsen: er dette et navn på noens blokk?

Men nåtiden lytter ikke alltid til fortiden. Haiti ligger på 51. plass på FIFA-rankingen, mens Den dominikanske republikk har jobbet seg opp til en 96. plass. Og det er her spenningen ligger. For bare tre år siden hadde Den dominikanske republikk bortimot 200 lag foran seg, mens nå gjenstår kun 95. Kommende VM-arrangør (?) Quatar er blant dem som ligger bak  dem. Den dominikanske republikk er stadig ikke veldig gode. Men de er heller ikke lenger like rævva som de en gang var. Det er en liten revolusjon som har funnet sted. Satsing fra idrettsministeriet, samt jobbing fra fotballforbundet har båret frukter. “Nå har vi endelig råd til å hente hjem de som jobber i utlandet”, forteller visepresidenten i det dominikanske fotballforbundet meg. Dette har skjedd blant annet gjennom FIFAs Goal Programme, og inkludererte i 2003 et nytt stadion i San Cristobal, øst for hovedstaden. Landet har nå utenlandsproffer blant annet i Spania, Sveits, Haiti og El Salvador. Sju mann ble hentet hjem til landskampen mot Haiti i dag, og alle har vokst opp her i landet og slitt ut sine første knotter her.

 

Det ville vel ikke vært verken FIFA eller Den dominikanske republikk om det bare fantes én mann med tittelen visepresident. Den andre jeg møter med denne tittelen forteller meg at en av grunnene til at akkurat San Cristobal ble valgt til ny stadion var en våpenfabrikk som ble etablert i området under andre verdenskrig. “En tysk dame produserte våpen her og hadde masse polakker og tyskere jobbende for seg. De spilte fotball. Fra den tid av har fotballen alltid stått sterkt her i byen.” Litt nazivåpen under Trujilloregimet, der altså. De andre hovedstedene for den vakre sporten har vært den lille innlands-Agropolisen Moca, samt hovedstaden Santo Domingo. Nå, derimot, er sporten spredd over hele landet, og bykset oppover FIFAs liste bærer bud om bedre tider.

Herremannen midt i bildet har jobbet med fotball i landet i flere tiår. I dag var første gang de slo Haiti i en kamp som betyr noe.

Og det utrolige skjer. Rundt 1500 tilskuere er vitne til at Den dominikanske republikk slår Haiti 3 -1. Inntil de siste fem minuttene cruiset hjemmelaget attpåtil behagelig rundt i 3-0-ledelse, kun tilsmusset av en straffescoring på tampen. At Haiti gjerne kunne scoret et mål eller to til, hadde det ikke vært for flere spektakulære sprang av dominikanernes sisteskanse, legger liten demping på stemingen på tribunen og benken. Begge visepresidentene er synlig rørt- Det har kun skjedd en gang tidligere at de har slått Haiti, og da var det bare en vennskapskamp. Denne gangen var det cup. Det dominikanske laget spiller solid, og med Jonathan Faña som en lokal karibisk Messi på topp, vrien å få has på, evig luntende i rommet mellom midtbane og forsvar, så kan man plutselig begynne å drømme om en fotballframtid på østsida av Quisqueya.

"Dette er en drøm - det har aldri skjedd før", roper en lykkelig dominikaner. 2-0 og håpet vokser.

Hva så med fiendskapen? Det var lett. Den var ingensteds å se. Forhistorien var lagt død som en opprykksplan i en middels norsk by, senhøstes. Verken på tribunene, blant kanapeene i VIP-losjen eller i talene før og etter kampen. Glem deportasjoner, lynsjinger, irriterende utenlandske NGOer og forskere. Glem internasjonale sammensvergelser, korrupsjon og statsløse. Ingenting av dette var til stede i dag. Litt god gammaldags fotball er alt som skal til. Glem dialoger og samarbeidsprosjekter og hva det nå måtte være, og gå heller inn i en jevnbyrdig strid, 11 mot 11. Det er mulig at fotball er folkets opium, men er opium i så fall så gærnt da, sånn rent rekreativt? Begge lands supportere satt sammen på tribunen, de vaia med flagg sammen og klagde på dommeren i tråd med gjeldende skikker for internasjonalt oppdarterte fotballsupportere. Selv om hjemmelaget naturlig nok var i flertall, var det ingen ukvemsord utover det som strengt tatt hører hjemme på et fotballstadion to rivaliserende brødre i mellom.

Gratulerer til begge to. Og størst av alt er fotballen. Lætt.

 

 

"Før vi går videre, vil jeg si at dette beviser at vi kan møtes i samhold og forbrødring. Dette er en stor dag for begge land." Presidenten i fotballforbundet avslutter dagen på forbilledlig vis.

3 - 1 over storebror!

  1. No comments yet.
(will not be published)