Masacre i solnedgang


Den greieste grensekryssingen de siste par ukene foregikk i en sprukken pram over elva Masacre. Om jolla hadde hatt plass til Mitsubishien hadde jeg kommet hit hver gang.

 

 

 

 

 

 

 

Doucet har rodd fram og tilbake over Masacre i 22 år, i følge vaktene.

- Hehe, nei, når Doucet drar hjem er det bare å legge på svøm. Han er den eneste som ror folk over. Grensevaktene ved en av det jeg antar er et ukjent antall ulovlige og fullt operative grensestasjoner hadde full kontroll over situasjonen. Med automatvåpnene løst og ledig over skuldra patruljerer de langs skogholtet som skiller mangroveskogen fra en nydelig strand ved elvemunningen av elva Masacre, som deler Den dominikanske republikk og Haiti i nord. I dag, som mange andre dager, har ikke soldatene fra CESFRONT (de dominikanske spesialstyrkene for grensebevoktning) fått maten servert før de måtte forlate brakkene og dra i gang tolvtimersskiftet sitt. Til lunsj blei det mat, heldigvis. Det mangler ikke på negative historier om soldatene som er satt til å passe på grensa mellom de to karibiske landene. Jesuittene i Solidaridad Fronteriza (“Grensesolidaritet”) har for eksempel mang en gang anklaget dem offentlig for korrupsjon, vold og generelt banditteri. De i militæret som forsøker å jobbe i mot denne kulturen, blir sendt andre steder, forteller kjentmannen meg i bilen. - Dette er bakvendtland, fortsetter tolken. De som forsøker å gjøre ting riktig havner i trøbbel, og de som gir faen, går fri.

CESFRONT passer på grensa. På sitt vis.

Ingen jeg har snakket med gjennom de siste fem årene jeg har kommet og gått i grensetraktene her har noensinne forsvart CESFRONT, utover å erkjenne at de har en umulig jobb. De er myndighetenes ansikt utad i en situasjon de samme myndighetene i en viss grad blåser i, med unntak for jevnlige midlertidige symbolhandlinger.

Alle vet nemlig at grensa lekker som budsjettforhandlinger i valgår. Haitierne kommer og går mer eller mindre som det passer dem. Eller, rettere sagt: haitierne kommer og går som det passer CESFRONT, med noen symbolske justeringer fra regjeringen, 30 mil og et univers unna. - Nå for tida er det ok med alle som kommer for å jobbe eller selge noe på markedet. Men andre ganger er det full stopp noen dager. Da slipper ingen inn. Nå er det ikke så farlig. Det er ikke spesielt vanskelig å få en grensevakt til å forklare hvordan dette henger sammen. Og mens vi snakker sammen tusler haitierne i ro og mak forbi ved siden av oss, langs stien gjennom mangroveskogen og bort mot jolleferga som frakter dem tilbake til hjemlandet. Uten ett eneste av papirene de ville blitt avkrevd ved en offisiell grensestasjon. Den samme vaktstyrken som ser strengt gjennom passet mitt en mil lenger sør hilser på spansk og kreol til de forbipasserende.

Inne i skogholtet venter vaktene. De skal ha mellom femti og hundre pesos per person som passerer ulovlig.

Ferga som tar haitierne over elva koster 25 haitiske gourdes hver vei. I tillegg kommer den uoffisielle tollen fra vaktene som er satt til å passe på at ingen kommer inn. Takket være tolken min kunne vi forhøre oss om forholdene, og gjeldende grenseavgift ligger på mellom 50 og 100 pesos hver dag. En øl på bar koster meg rundt 100 pesos, og jeg klager ikke over det. Om jeg derimot måtte tjent pengene mine ved å for eksempel være haitisk hushjelp på dominikansk side med en lønn som starter på noen få tusen pesos i måneden og øker i takt med arbeidsgivers hjertelag, så ville nok ting sett annerledes ut.

Og det er klart. Man har da en turist i seg. Så vi måtte jo krysse grensa i robåt vi også. Vi fikk en ok pris på tur/retur, mot et flirende løfte om at joda, dere skal bli frakta tilbake også. Damene ombord i båten med oss var ikke spesielt ivrige etter å bli tatt bilde av. Før i dag hørte jeg noen si at haitiere generelt ikke likte å bli tatt bilde av fordi de frykter at du stjeler sjelen deres i det du foreviger øyeblikket. Likevel heller jeg nok mer mot at de var fullstendig klar over at de krysset ulovlig og dermed ikke var spesielt interessert i å havne på Internett. De jobbet med å selge varer på markedet i den lille byen Manzanillo og tok med seg dagligvarer hjem, som de kjøpte for det de hadde tjent. En av dem solgte “pepe”. Og sånn sett var hun veldig representativ. “Pepe” er brukte klær og dem finner du overalt. Fra de støvete og trange gatene i Port-au-Prince, til en varebil i gata der vi bor som selger brukte skjorter og bukser i middelklassestrøk i Santo Domingo, og altså til en dame med en sekk brukte klær på hodet i en robåt på vei over et lite stykke elv en onsdagskveld i mars omtrent så langt nordvest du kommer i Den dominikanske republikk.

Helt greit og veldig ugreit på en og samme tid.

Her, omtrent, var vi.

, ,

  1. No comments yet.
(will not be published)