Hvor finner vi fienden?


Stående ovasjoner fra kongressen i protest mot seg selv under president Danilo Medinas tale på nasjonaldagen. Politikk og nasjonalisme er et finurlig spill.

Forestill deg at for hver hundredollarseddel som pumpes opp av Nordsjøen i form av olje, skulle Norge bare sitte igjen med 3 dollar, mens resten forsvant til et stort kanadisk selskap. Så kan du se for deg at de som hadde skylda for at det blei sånn, plutselig ledet an i protestene mot seg sjøl. Vis meg din største fiende og jeg skal hjelpe deg med å finne et speil.

Om du legger til i oljeregnestykket over at Norge noen år tidligere hadde gitt det samme selskapet skattelettelser for å kompensere for  lave oljepriser, og nå som oljeprisene skyter i været nekter kanadierne å reforhandle, så har du egentlig forstått det grunnleggende i den nåværende konflikten mellom Den dominikanske republikk og det kanadiske gruveselskapet Barrick Gold. For hver gang Barrick Gold selger dominikansk gull for 100 dollar, stikker de 97 av dem i egen lomme. I løpet av to år er de enorme investeringene selskapet har gjort for å grave etter gull her allerede tilbakebetalt, og de tømmer Den dominikanske republikk for sårt tiltrengte midler. Dette var tonen fra president Danilo Medinas tale til kongressen på nasjonaldagen den 27. februar. I en ellers gjennomgående nøktern og konkret tale, med få forførende fanfarer og mer vekt på tall og oppramsinger av hva han hadde gjort i løpet av sine første måneder (for øvrig en imponerende tale), brukte han rundt elleve minutter på å gå i strupen på Barrick Gold. Barrick må betale, eller så må Barrick ut. Barrick må reforhandle avtalen med staten. Han fikk stivpyntede kongressmedlemmer opp i stående, med knyttnever i været, til jubel og ovasjoner.

Du kan kalle ham modig, du kan si at han lytter til folket som protesterte i gatene og i landsbyene som var berørte av Barrick. Du kan kalle ham en mann som står opp for det som er riktig, mot utbytting av Den stakkars, lille og sårbare, dominikanske republikk.

Og du kan kalle ham en utspekulert og nasjonalistisk spilloppmaker, for ikke å si hykler. I likhet med kongressmedlemmene som reiste seg og jublet. For det var en liten detalj som var helt fraværende i talen hans. Nemlig at 75 % av de folkevalgte representantene som jublet for Danilo,  i følge den dominikanske avisen Acento, også var til stede og stemte for de samme betingelsene som de nå buet ut. For bare litt over tre år siden. Kun 11 av de 178 kongressmedlemmene stemte i mot. 115 stemte i favør. Bare de selv vet hvorfor, men det setter protestene deres i et litt mindre heroisk lys.

Det var tusenvis av dominikanere som protesterte mot Barrick Gold. På nettet, i gatene, i folkemøter og på landsbygdene der Barrick etablerte seg. Men de som på nasjonaldagen stod foran åpne TV-skjermer med knyttede never hadde i all hovedsak selv vært med på å stemme gjennom den situasjonen som landet nå har havnet oppi.

Er det virkelig Barrick som er den egentlige fienden her? Det er den reneste plyndringen, i geografisk korrekt sjørøverstil, ingen tvil om det. Men har ikke de dominikanske myndighetene et ansvar for å ikke la seg … overtale … til å dele ut gull på torget? Nå er radioen full av antibarrickprat. Bussene i hovedstaden kjører med plakater om at Barrick skal betale eller ha seg ut. Det er ikke lenger bare aktivistene som står på barrickadene. Slagordene har nådd kongressen og samlet nasjonen.

Inkludert i Den dominikanske republikks problemer er en stadig voksende oljegjeld til Venezuela. Ikke helt likegyldig hvordan situasjonen utvikler seg der, med andre ord.

At presidenten bruker nasjonaldagen til å angripe en utenlandsk investering i landet er ikke hverdagskost. Like lite som det er tilfeldig. Nøyaktig hva som er presidentens beveggrunner skal jeg ikke påstå å vite noe om. Men jeg spekulerer gjerne. I hele høst var kritikken konstant mot en nyinsatt president som ble beskyldt for å gjemme seg i skyggen etter forgjengeren fra samme parti. Han reiste seg nemlig ikke og tok støyten da landet flommet over av protester mot skattereformen som ble introdusert for å demme opp for et stadig voksende underskudd. Et underskudd som demonstrantene hevdet hadde en klar sammenheng med en bortimort pervers sløsing fra myndighetenes side over lang tid. Landet har for eksempel “flere diplomater i USA enn Brasil og de sju sentralamerikanske landene til sammen”, i følge the Economist. Sentralbanksjefen tjener, stadig i følge the Economist, 32 % mer enn sin kollega i USA. Journlisten Nuria Piera er en av mange som har dokumentert systematiske statlige lønnsutbetalinger til funksjonærer som har fiktive stillinger, som de har mottatt som takk for det ene eller det andre, og som de ikke behøver å jobbe for. Å bli politiker kan være en svært lønnsom gesjeft, og korrupsjonen er svært utbredt. Myndighetene befinner seg altså med begge beina plantet oppi ein egen kaos-salat. De samme myndighetene som nå krevde hjelp fra folket i form av avgiftsøkninger. Mye av kritikken var riktignok rettet mot Danilos forgjenger, eller mot hele det politiske lederskapet, men det er nå engang Danilo Medina som sitter med makta. Protestene spredte om seg, og for første gang på lenge var også den dominikanske middelklassen i stor grad delaktig, både i gatene og på sosiale medier. Det var mer tvitring og mindre brenning av bildekk, for å si det kort. Men altså ikke uten en betydelig fredlig tilstedeværelse i gatene.

Selv om det er for tidlig å konkludere, så kan det se ut som at ved å rette oppmerksomheten mot utenlandske Barrick Gold, så har Danilo regissert en effektiv unnamanøvrering. Selv om mange er klar over dobbelheten i kongressmedlemmenes respons, så er det et tilsynelatende samlet dominikansk opprop mot den utenlandske tyven som dominerer medias dekning av gruvedriftskandalen. Bussene i Santo Domingo kjører ikke med “Hvorfor skrev dere under? Hvor mye fikk dere?” på bakvinduene sine, de kjører med et “oss mot dem”-budskap om at Barrick må betale eller ha seg ut.

Som om høstens protester og avsløringer aldri hadde funnet sted. Og som om hovedfienden til den dominikanske statskassa befant seg i Canada, og ikke i Santo Domingo.

Som om fienden ikke som regel var å finne hjemme.

 

, , ,

  1. No comments yet.
(will not be published)