Tålmodighetens grense


På arbeidsplassen min har jeg egentlig aldri diskutert behovet for å benytte meg av bestikkelser i embeds medfør. Kanskje skyldes dette at brorparten av arbeidet vårt foregår i auditorier, bibliotek og ulike varianter av gjemmekontor. Behovet for å aksellerere uforståelig treghet løses som regel med en kopp kaffe. Skulle jeg imidlertid gjette, ville jeg antatt at vi har en “null-korrupsjonspolicy”. Dette er et forsøk på å redegjøre for hvordan det funket for meg å følge denne antatte policyen som stipendiat i Den dominikanske republikk. Tro det eller ei, men dette er kortversjonen.

Hit, men ikke lenger. I ettertid er det ikke vrient å se hvor problemene startet.

- Det tar to dager å få papirene, men om du gir meg sju hundre pesos fikser jeg det for deg på en time. Ordene falt for snaue to uker siden, mens jeg satt i bilen min utenfor en politistasjon i Santo Domingo. Jeg ventet på at en konstabel skulle sjekke motoren min og sammenlikne med vognkort og chassisnummer for å bekrefte at bilen verken var meldt stjålet eller at det var andre heftelser ved kjøretøyet mitt. Dette var den første av fire nødvendige instanser jeg skulle besøke for å få et papir som ville gi meg tillatelse til å krysse grensa over til Haiti uten å måtte bestikke tjenestemenn på begge sider. Det var lenge til avreise, og jeg kunne koste på meg et vennlig smil i det jeg svarte at “neida, det går bra, jeg har ikke noe stress med tida”.

Etter å ha blødd kraftig i tre ulike valutaer (dollar, pesos og gourde) da jeg passerte den samme grensa for snaue to år siden hadde jeg nemlig bestemt meg for å følge reglene til punkt å prikke. Både for å være på rett side av loven og for å spare penger og blodtrykk til bedre anledninger. Forrige gang betalte vi ekstra for å ta inn en muligens stjålet bil, vi gav “penger til brus til ungene” fordi vi hadde sotede vinduer, og vi kom med “et lite bidrag til barna til migrasjonsmyndlíghetene” for å ta inn en dominikansk statsborger uten visum (som hun ikke behøver). Vi betalte opptil flere ulike “fiksere” ved grensa for å hjelpe oss gjennom mylderet av banditter og byråkrater, og vi kranglet fra hofta på tre ulike språk.

Bildet er fra 2011. I 2013 er kun mønet synlig på samme bygningen. Det er som om naturen sjøl vil hevne seg på grenseløs destillert idioti, her representert ved en tollbod i Jimaní.

Det var slitsomt, dyrt og ineffektivt.
Så denne gangen var turen kommet til litt ærlig og redelig papirarbeid, for å passere grensa med et smil, og på litt mindre tid enn de rundt to timene vi tilbragte i solsteika forrige gang.

Første instans var de nevnte politimyndighetene, og jeg passerte med glans. Kun femti pesos og tre timer venting (fordelt på to dager) senere var jeg gjennom porten med et bevis på at bilen var rettmessig vår. Dette papiret skulle medbringes til Utenriksdepartementet, og deretter til Tollvesenet og Hæren. Ved enden av denne ferden skal man sitte igjen med det mytiske dokumentet “cruce de fronteras”, et slags grensekryssernes hellige gral, der grenseportene åpner seg og “fikserne” blir overflødige. Denne tillatelsen gjør at lovene blir gjeldende også i praksis. Et slags ferdigstemplet fuck you til virkeligheten i grenseland. Eller et slags pass for bilen din, om du vil.

- Beklager, men du må komme etter klokka to og hente papirene dine.
– Å, kan jeg ikke hente dem nå? Er de ikke her?
– Jo. De ligger her.
– Men ingen fortalte meg at jeg måtte vente til etter klokka to.
– Beklager.

Noen bedende blikk og bebreidende gloser senere så løftet hun på papirene som lå ved siden av henne og sannelig, der lå de. Ha en fin dag, gå med Gud.

Dag tre. Neste stopp var Utenriksdepartementet. Kun et spørsmål om å vise fram dokumentet fra politiet, i følge dem som visste hva de snakket om. Dette burde være kjapt unnagjort. Jeg forsvant inn i korridorene og ble raskt klar over at en vesentlig del av søknaden min om et “cruce de frontera” manglet. En del som ingen av ekspertene jeg hadde rådført meg med hadde nevnt noe om. Nemlig et formelt brev til utenriksministeren der jeg forklarte hvorfor jeg ville over til Haiti med min egen bil. Selvsagt. Et brev til utenriksministeren. Burde jeg sett den komme? Igjen kjørte jeg bebreidende & bedende -taktikken, og igjen var svaret først nei og deretter tja, for så å ende opp i et vagt ja. Til slutt skrev en av kontoristene faktisk brevet til utenriksministeren for meg, mens jeg pakket ned øreringen, glattet ut håret som best jeg kunne og gjorde meg klar til et intervju med “ambassadøren for dominikansk-haitiske forbindelser”(overraskelse nummer to). En stram herre med mørke briller som lurte på hva en nordmann skulle med tillatelse til å kjøre fram og tilbake over grensa i et halvt år. Etter å ha forsikret ham om at jeg ikke var på de ondes lag dro jeg for å hente bevis på at jeg var ansatt der jeg sa jeg var ansatt. En rask tur hjemom senere befant jeg meg atter i stolsetet foran samme mann, men denne gangen var jeg a) pyntet og freshet opp og b) ledsaget av kona, også hun oppgradert til departementsbekledning. Vi diskuterte dominikansk-haitiske forbindelser en halvtimes tid, og da jeg avkreftet mistanken hans om at jeg var en av de mange utlendingene “som vil at øya skal bli en og samme nasjon”, utbrøt han storførnøyd at “DER fikk du tillatelsen din”. En amerikansk ambassadeansatt hadde for øvrig sett det samme som ham, nemlig at landet stod i fare for “å bli slukt av en sort bølge fra vest”, slik diplomaten hadde uttrykt seg, så det var på sin plass å sjekke holdningene mine før han slapp meg ut med fripass til grensa, som han beskrev det som. Det er også fullt mulig at han flira seg ihjel av meg, og at han bare kjeda seg litt på jobb. Aldri godt å vite.

Da var det bare å vente 24 – 48 timer før jeg kunne hente tillatelsen fra utenriksministerens kontor. Dag fire av tillatelsesinnhentingen. Tollvesenet og Hæren gjenstod. Hver og en av etatene skal besøkes, med tillatelse fra utenriksdepartementet i hånd, og begge etatene skal deretter altså behandle den samme tillatelsen jeg allerede var blitt innvilget med signatur fra utenriksministerens kontor. Framme hos Tollvesenet ba de meg dra til Hæren, for å spare tid mens de gjorde ferdig sitt, så jeg kunne ta med meg “el cruce” denne fredags ettermiddagen (avreise allerede utsatt et døgn).

Her kan det være passende å skyte inn at kjøringen mellom alle punkter A, B eller C i Santo Domingo holder 90 % av tiden en snittfart på omkring fem kilometer i timen og de resterende 10 % i skjæringspunktet mellom lydmuren og fengselsportene.

“Gull er vår olje”, står det bakpå mange av bussene i Santo Domingo for tida. Det vet jeg fordi jeg har ligget i eksosen deres hele forrige uke.

Tida går, og samvittighetsbompengene betales nitid i hvert eneste lyskryss. Små gutter som vasker bilvinduene eller haitiske mødre med babyer på armene. Invalide på hjul og barføtte boms. De elendige i Santo Domingo trekkes som fluer mot lyskryssene. Møtepunkter mellom galakser og mulighet for en tjuer eller to. Inne i bilen venter jeg på grønt og klikker i vinkel hver eneste gang en motorsyklist vrenger inn foran panseret mitt i det jeg svinger den ene eller den andre veien. Samtidig funderer jeg litt på hvor viktig det egentlig var å gjøre dette nøyaktig på den måten jeg hadde valgt. Å fly til Port-au-Prince er tross alt en rimelig smertefri affære.

Men jeg ville jo kjøre.

Så jeg dro til Hæren med nypussa pensko og en mappe full av papirer, med stempel fra både utenriksminister og politimyndigheter. Og her var det jamt slutt. Enkelt og greit. Han kunne ikke stemple papiret mitt i dag. Ikke et minutt av de fem timene som fortsatt gjenstod av arbeidsdagen kunne avses til å stemple mitt allerede godkjente, men ikke ferdigstemplede, dokument. Jeg fikk den ikke ubetydelige gleden av å kalle ham og kollegaene noen forbanna eselskjendere – på norsk selvsagt, og mer mumling enn roping når sant skal sies, men læll – før jeg surmulende tuslet ut med halen mellom beina.

Men fortvilelsen er sjelden langvarig her i Det Store Eksotika, og etter et par telefonsamtaler ble jeg forklart at tillatelsen fra Hæren var nærmest for en ubetydelighet å regne og at på hotellet jeg hadde bestillt ved grensa kjente de generalen ved grensa og dette blir ikke noen sak. Det var bare å svippe innom Tollvesenet for den tillatelsen som jo tross alt var ferdig.

– Nei. Det ligger ingen papirer til deg her.
– Men folka i juridisk avdeling sendte meg jo hit nå, de hadde sjekka, og papirene ligger her?
– Nei. Juridisk sier alltid at de vet hva som skjer her nede, men det gjør de ikke og det er ikke oss du skal snakke med, men dem. Det er vi som sender folk til dem, ikke motsatt og nå stenger vi.
– Kan du kikke om de ligger her, for sikkerhets skyld? Jeg skal reise i morgen og trenger virkelig papirene.
– Du må komme igjen på mandag.
– Men det var en guttunge der oppe som påstod at han hadde vært her nede og sjekket, og at han selv hadde sett papirene mine, her inne. Hvorfor skulle han ljuge om det?

Jeg tror ikke hun hadde ork i seg til noe drepende blikk, men jeg hadde jo både avbrudt den private telefonsamtalen hennes samt at jeg hadde nekta å godta et nei, så stemningen var avmålt. Venn eller ikke venn, hun fant – sannelig, du – papirene mine. På kontoret sitt. Akkurat der de udugelige folka fra juridisk hadde sagt at de lå.

Så etter fire dager og et ukjent antall bymil og timer i hælene på en lovlig grensepassering kunne vi endelig sette kursen mot Haiti. Med tre fjerdedeler av tillatelsen inntakt.

I ettertid er det ikke vanskelig å skjønne at det var en kostbar fjerdedel. Derfor kostet grensepasseringen nesten på krona like mye både i bestikkelser og avgifter som sist, den eneste forskjellen var at vi brukte litt lenger tid enn da jeg ikke hadde noenting ordnet på forhånd. To og en halv time tok det å krysse en grense som var bortimot folketom, sammenliknet med hverdagene.

På plussiden har vi nå en haitisk mobiltelefon, lånt til oss av en vennlig general ved grensa og jeg har fått testet tre av de fire ordene jeg kan på kreol, etter at vi ga haik til en grensevakt i håp om at han kunne hjelpe oss med å finne fram i Port-au-Prince (han viste seg desverre å være funksjonelt kart-analfabet og sendte oss veldig feil avgårde).

Og når vi kommer hjem til Santo Domingo venter tillatelsen på oss i Hærens kontorer. Da blir alt bare fryd og gammen.

, , ,

  1. No comments yet.
(will not be published)