Et karibisk mikrokosmos


Port-au-Prince 2013. Haiti is now open for business. Verden i et nøtteskall. Foto: Ingjerd Sørlie Yri.

Alt handler nesten alltid om jord og land. Og selvsagt også litt om banditter, et skjær mellom Sverige og Finland og grenser som druknes av mystiske innsjøer. Velkommen til Karibia og en mikroversjon av hele verden, samlet på en øy!

 

Tidligere denne uka gjorde den dominikanske regjeringen en interessant helomvending. En av landets uslepne diamanter, det uberørte paradiset Bahía de las Águilas,

Bahía de las Águilas.

var under uklare omstendigheter havnet i hendene på mektige folk i den ellers så fattige sørvestlige regionene, mot grensa til Haiti. En gjennomgang av salgsdokumenter og tinglysninger avslørte at fattigfolks identifikasjonspapirer var blitt systematisk brukt for å selge landarealer, som tilhørte staten, til ulike storkarer. “Jordeierne” som hadde solgt jorda var ikke en gang klar over at de hadde eiet jorda, noe de selvsagt heller ikke hadde gjort. De hadde heller ikke sett noe til salgssummene. Heller ikke det var spesielt sjokkerende. Det framstod som tydelig at det dreide seg om en iscenesetting av fiktive salg, med et todelt mål: å stjele verdifullt land fra den dominikanske staten og samtidig å åpne for storstillte hvitvaskingsmuligheter for den som ble overdratt land, som i sin tur kunne selges for rene penger.

 

Avsløringene fulgte i kjølvannet av at den dominikanske regjeringen hadde kunngjort at ettersom disse kjøpene var gjort i god tro, så måtte man bare toe sine hender og si at folk måtte kunne stole på kjøp som var gjort. Tyveri eller ikke tyveri. Den kjente journalisten Huchi Lora så litt annerledes på det, og satte opp følgende scenario: hvis en eller annen tulling kommer til deg på gata, tilbyr deg å kjøpe nasjonalpalasset, og du slår til, så kan du ikke komme etterpå å kreve at salget anerkjennes bare fordi du har fått papirer på det. Du får gå etter den som lurte deg og saksøke ræva av ham, men ikke kom diltende og “krev din rett”.

Det er ingenting underlig ved at statene på denne øya gir fra seg land og skatter. Ei heller er det oppsiktsvekkende at fattigfolk uvitende brukes som stråmenn for rikfolks ambisjoner. Det positive med håndteringen av denne saken er at regjeringen snudde, og det etter kort tid. I stedet for å gi bort Bahía de las Águilas til dem som hadde tyvkjøpt det, så har regjeringen bebudet en ny behandling. Antillenes perler er ofte utsatt for svinn, men kanskje denne er reddet?

Tollstasjon ved grensa Jimani - Malpasse under vann sensommer 2011. Mønet som stikker opp tilhører den to etasjes tollboden der vi - tørt og greit - blei undersøkt innendørs i 2008.

Ikke så langt vest for denne omstridte bukta, ligger grensa mot Haiti. I det du tar inn på den siste delen av veien, inn mot ingenmannsland og Haiti, så er det også slutt på den asfalterte veien. Det blir raskt umulig å ikke spørre seg “hvorfor?”. Hvorfor i alle dager gidder de å beholde grensa på denne måten? Hvorfor insisterer et moderne land, som Den dominikanske republikk i mange henseender jo er, på denne løsningen? Haiti er Den dominikanske republikks nest største handelspartner, noe som innebærer stor trafikk over grensa ved hovedveien til Port-au-Prince. Symbolsk nok har tollkontorene blitt oversvømmet av den mystisk raskt voksende innsjøen Azuei og lite, eller ingenting, er gjort for å forbedre situasjonen. Lange køer av vogntog, busser og mennesker må vente på tollbetjentene som atter et år er henvist til provisoriske kontorer, i praksis ikke mer enn bord og stoler under presenninger til beskyttelse mot sola. Der er alt avhengig av hvem du treffer. Dagsformen bestemmer om det er snakk om en rask passering eller langdryg inspisering. Ofte kan det hele aksellereres med et lite “bidrag til brus til ungene”, men det tar deg uansett bare over til haitisk side, der betjentene kan være minst like uutholdelig uforståelig trege og tungnemme. Men hvorfor? Vil de bare ikke?

I en verden full av tunge konfliktsoner får vi håpe at det er lov til å humre litt over grensen slik den ble trukket over Märket, for å sørge for at fyrtårnet forble finsk, uten at verken totale nasjonale territorier eller fiskerettigheter ble berørt.

Er grunnen at to ulike land er samlet på alt for liten plass? Det er ikke mange øyer som er delt mellom to land. Og enda færre som får det til uten konflikt. Salholmen og Trolløen i Stora Le er små øyer som deles mellom Norge og Sverige. Her er det verken mennesker eller konflikter. Vi har også skjæret Märket, som ligger mellom Sverige og Finland. Delt mellom de to nabolandene som et resultat av fredsavtalen av 1809, som definerte grensa mellom de to landene, i følge Wikipedia. Noen få hundre meter bredt og helt klart med i konkurransen om verdens minste delte øy. Å ikke ha hørt om Märket, og andre tilsvarende øyer får nesten være greit. Og det finnes faktisk endel øyer som deles av nasjoner, i ulike størrelser, men de fleste er riktig så små, og derfor uninteressante om noe annet enn anekdoter. Hispaniola er den fjerde største øya i verden som er delt mellom to eller flere nasjoner, rett etter Irland, heller ikke de ukjente med konflikt. Fasinasjonen her på de dominikansk-haitiske breddegradene handler ofte om sammenlikninger landene i mellom.

Det finnes viktige fellestrekk. Også Haiti sliter med å vite hvem som eier jorda. Eierskapet til jord i Haiti er blitt et enda større problem enn det det tidligere var. For om det tidligere var vrient å vite, så er det nå blitt bortimot umulig. Enorme mengder arkivmateriale gikk tapt under jordskjelvet. Det finnes per i dag ikke noe synkonisert eiendomsregister. I praksis betyr dette et slags “fritt fram” og alle mot alle. Noe som igjen kan skrives om til den sterkestes rett. Forstå det ikke som noe anarki der det bare er å forsyne seg. Det er et innfløkt system av overlappende dokumentasjoner og bevis, perfekt for trenering og vrient å komme inn i.

De to landene deler på hvert sitt vis også regninga for ett av USAs siste grep rundt innvandringspolitikken: deportasjoner av domfelte. En slags “takk for alle ingeniørene og vaskehjelpene, her får dere tilbake bandittene, dem trenger vi ikke”. Der rammes begge landene, og på forunderlig vis kom dette til skue for kona og meg sjøl på treårsmarkeringen for jordskjelvet som rammet Haiti. Blant de mellom 300 og 400 000 som stadig oppholdt seg i teltleirer i den haitiske hovedstaden var en stadig vanligere frykt blitt utkastelse fra leiren de bodde i. Historiene hadde i lang tid gått om væpnede gjenger som dukket opp og rev opp småleirene rundt torg, i ruinene der bygninger stod eller på idrettsplasser. Angivelig var dette på oppdrag fra dem som eide jorda. Noen hevdet at dette var folk som utnytter kaoset etter jordskjelvet til sin fordel, mens andre vil si at de bare tar tilbake det som rettmessig tilhører dem. Det er ikke alltid lett å skille. På hotellet vårt i Haitis hovedstad befant det seg også to belgiske journalister, og de kunne fortelle om et torg i nærheten der alle de bostedsløse var blitt pælma ut på treårsdagen for jordskjelvet. Alle bortsett fra én familie. I et enslig telt midt på torget bodde stadig en muskuløs, sint og tungt tatovert haitisk-amerikaner. Ferskt deportert og bosatt i telt på et torg i sitt opprinnelige hjemland med en nyfødt baby, en kone og et balltre. Det var tydelige tegn til at en liten innleid bandittarmé på langt nær var tilstrekkelig for å få denne karen til å pakke ned teltet. Så hadde han da også gått en solid skole, først på gata i USA, og deretter i fengsel. Kom og ordne opp, den som vil. Akkurat der var det visstnok ingen internasjonale NGOer å se, forresten.Det er bemerkelsesverdig i seg selv.

Haiti har nemlig stupt fra å bli kalt Antillenes perle, under kolonitiden, til det noe klammere tilnavnet “the republic of NGOs” i nåtida. Dette peker på at landet er fyllt til randen med utlendinger, som seiler under alle tenkelige faner. Vi vil bygge opp landet, adoptere bort barna og utdanne ungdommene. Lære dem hvordan man skal drive valg, om hva som er god presseskikk, hvordan man organiserer politiarbeid, hvordan man renser vann, hvordan man bygger latriner. Svært så ubekreftede rykter fra gata i Port-au-Prince ville ha det til at superstjerna Sean Penn stod bak oppryddingen av det sammenraste presidentpalasset (to og et halvt år etter at jordskjelvet sendte det i knas) og at USA og Frankrike nå kappes om å få lov til å bygge det opp igjen. Det er ikke det at haitierne ikke er involvert. Det er bare så utrolig mange andre også med på spillet.

De fleste migrantene blir jo likevel ikke deportert, og pengeoverføringer fra utlandet og hjem utgjør henholdsvis rundt 7 og 30 prosent av BNP for Den dominikanske repubikk og Haiti. Selv om førstnevnte er en betydelig mottaker av inmigranter fra naboen, er de begge betydelige eksportører av mennesker til andre land, hovedsaklig til USA. Dermed deler de også sårbarheten som følger av å være avhengige av noe man i svært liten – eller ingen – grad har styring på. En nedgang i USA og Europa har en direkte innvirkning på dominikansk økonomi, hinsides konsekvenser for import- og eksportnæringen, som er alvorlige nok i seg selv.

- oooh... har de sendt deg penger fra nord? - Nei, tvert om, det er jeg som sender til familien i USA.

I følge bloggen Economista dominicano utgjorde pengeoverføringer fra utlandet i 2010 80 % av inntektene fra turismen, noe som plasserer pengeoverføringer fra utlandet på en andreplass over inntekstkilder for landet. Disse pengene tilsvarte samtidig rundt 120 % av utenlandske investeringer i landet. Dette viser at de private pengeoverføringene er veldig viktige for veldig mange dominikanere, men det viser likevel ikke at det er snakk om en viktig faktor i utviklingen av landet. Stadig i følge samme blogg, men i tråd også med funn fra andre land i Latin-Amerika. Argumentet som brukes for å hevde at de ikke bidrar til utvikling handler i det dominikanske tilfellet om at 60 % av remesaen går til dagligvarer, mens 17 % til utdanning. Kun fem prosent går til sparing, og samme mengde til luksusvarer. Det som trer fram mellom tallene her er et bilde av den typiske dominikanske mottakeren av remesas. En person godt i synk med en viktig mottakerkategori i hele Latin-Amerika. En ikke spesielt velstående person som trenger pengene for å få dagliglivet til å gå rundt. Og som dermed ikke investerer i for eksempel det å åpne en butikk eller på annet vis starte en business, som kan få penger til å yngle og dermed igjen kjøpe seg uavhengighet. Enkelte vil nok si at de velger fortsatt avhengighet. Jeg skriver ikke under på det.

Mer enn 3/4 av Haitis territorie ligger på over 183 moh. Her noen av de sørlige fjellene, sett fra et småfly i januar i år.

Jared Diamond er en forfatter og vitenskapsmann som er opptatt av disse valgene vi tar. Men han hever dem til regjeringsnivå. Og også han er opptatt av jord, i betydningen jordsmonn og type territorie, når han analyserer forskjellene de to landene mellom. I boka “Collapse – how societies choose to fail or succed”, trekker han fram Haitis mange fjell og karrigere jordsmonn som en av årsakene til de store ulikhetene de to landene i mellom. Haiti tilgodeses med langt mindre ferskvann enn Den dominikanske republikk, på grunn av elveløp og regn som faller i Cibaodalen på dominikansk side. Dermed blir det også karrigere kår for jordbruk. Som tittelen på boka hans likevel mer enn antyder (“…choose to fail or succeed”), så ser han ikke fjell og jord som den eneste forklaringen på Haitis problemer. Valg regjeringene tar for å ta vare på den jorda de disponerer. Valg enkeltmennesker enten tar, eller tvinges til å ta, avhengig av ståsted, definerer skjebnen deres i samme grad som naturen. Et velkjent eksempel er den omfattende erosjonen som følge av altfor stor nedbrenning av trevirke for å framskaffe kull til matlaging.

På vei ned ei gate gjennom et fattig nabolag i Santo Domingo så jeg noen som hadde tagget seg fram til mye av den samme erkjennelsen som Diamond antyder i tittelen sin, og som oppsummerer det meste jeg har behov for å forstå akkurat i kveld. temmelig grunnleggende greier:

Det er ikke vår skyld at vi er fattige, men det er vår skyld når vi forsøpler gata vår”.

, ,

  1. No comments yet.
(will not be published)