Jakten på dugnaden – et mulig norsk importeventyr?


Er den norske kulturen truet, kan den i så fall reddes, og ligger løsningen i spesialimport av individer med de rette holdningene? Avdeling for superenkel forskning er på saken. Les mer om dette totalt oppsiktsvekkende eksempelet, fra de statsløses bakgård, i en liten øystat i Karibia.

- Haha, gringo boy, du kan få et hjerte eller to, men fingern min får du aldri.

Må man være etnisk blond for å gjennomføre en dugnad? Det var spørsmålet som trigget hele dette lille tankeeksperimentet, som i beste fall kan redde hele den norske kulturarven før det er for sent.

Er det sånn at dugnaden er på vei ut det multietniske badevannet (som ingen lenger bader i uansett fordi alle må gå med burka og ingen heller kler av seg fordi de er redde for å bli filma og lagt ut på YouTube eller verre steder.)?  Er ikke nordmenn (kanskje uansett kulturelt opphav), lenger interessert i å delta på dugnad? Kanskje er det sånn som Espen Kvark Kvernbergh skrev i Aftenposten 4. januar i år, at samfunnet har beveget seg ”i en retning der livet i større grad bygges på egen hånd og der fellesskapet bygges ned”. Stikk i strid med et samfunn der dugnad var en dyd (av nødvendighet, og ikke av kulturgener, vel å merke).

Eller er dugnadsånden bare er ett av de mange søte melkehvite barna vi må bære til offerplassen i bytte mot det rødgrønne utvanningssamfunnet. Jamt ut sagt det samme ugudelige prosjektet som skal kvittere ut den norske kulturen en gang for alle og sende oss alle ned på kne til fredagsbønnen fra Grønland. Fra et Grønland der folk som den-vestlige-verden-kritikerne i Profetens Ummah står og humrer i skjegget, mens de fiser freskt i vår generelle retning, roper jævla tøs med full norsk vokalkontroll etter fnisefine studiner og hetser homsene våre.

Greit nok. La dem ta hva de vil. Men dugnaden? Selveste dugnaden? Noregs nasjonalord av 2004? Puff puff.

Et sted må grensa gå.

Jeg bestemte meg for å undersøke om det finnes håp for dugnaden. Kanskje kan vi importere den? Litt på samme måte som vi eksporterer bort det vi ikke liker (barn som har begått arvesynder, våpen og klimakvoter) så kan vi vel hente inn noe av det fine? Importere oss litt dugnad? Ja? Nei? Det burde la seg gjøre.

Jeg ville handle i tråd med noen lærdommer fra en norsk teoretiker jeg for tiden forsøker å forstå. Han hevder nemlig at det kun er framtiden vi kan gjøre noe med (hei hei!), og at samfunnet påvirker individet samtidig som at individet har muligheten til å påvirke samfunnet. Men den slags dynamitt i ryggsekken pakka jeg nisten og la boldt ut i det ukjente. For å endre framtiden gjennom individimport av dugnadskulturbærere.

Lætt.

Men jeg måtte ta hensyn til teorien: samfunnet påvirker individene, samtidig som at individene kan påvirke samfunnet. Det kunne altså ikke være snakk om å hente inn noen etnisk norske, for de er jo allerede korrumpert, hvis tidligere nevnte Kvark Kvernbergh har rett i sin tese om at samfunnet ikke lenger produserer dugnadsindivider. Løsningen måtte være å plukke individer fra et samfunn som produserer dugnadsbehov og dermed også dugnadsindivider. Et samfunn der staten ikke bryr seg om deg, der selv den mest grunnleggende rettighet må kreves med kamp og hvor kun de heldigste rundt deg lærer så mye som å lese avisa. Noe i den retning.

Slump og generell griseflaks ville ha det til at jeg befant meg i en såkalt batey, i Den dominikanske republikk i Karibia. Og etter litt leting fant jeg fram til en haug med statsløse barn.  Barn som nektes dokumentasjon på nasjonaliteten sin. Barn som ikke får tilgang på utdanning, helsevesen, personnummer og som dermed kan sies å måtte ordne det meste selv. Perfekte for mitt tankeeksperiment. Hvis disse menneskene ikke tvinges til dugnad, så er det ingen som gjør det.

Men tvilen lå jo der. Tenk om kritikerne hjemme hadde rett? Tenk om dugnad virkelig var det norskeste av det norske (og disse ungene var jo vitterlig ikke norske). Kanskje var det ikke bare et resultat av heimstadkjær propaganda å kåre ”dugnad” til Noregs norskeste ord i 2004. Kanskje inneholdt morsmelka vår mer enn jeg hadde trodd. Kanskje var det å håpe på et utenomnordisk dugnadsmirakel egentlig bare å leve i en rosa drøm fra Disneyland.

Som den observante leser vil ha plukket opp: jeg ønsket å finne dugnad. Og til min store glede fant jeg akkurat det. På den privat drevne skolen midt i den lille bateyen møtte jeg et titalls frivillige i gang med å stelle i stand til fest. Ikke bare det. Da vaskehjelpen på skolen var sjukmeldt hadde de laget turnus og rengjort skolen etter tur, både foreldre og tidligere elever som fortsatt bodde i området. Ungdommer som nå gikk på andre skoler arbeidet frivillig som leksehjelp for småungene, de holdt workshops om rettigheter og alternativer til vold. I korte trekk: de ordnet opp. Helt gratis og helt på egen hånd. For de de var helt nødt til det.

Disse var perfekte. Importer en 10 – 20 stykker av den sorten og vips har vi gjeninnført dugnaden og reddet nasjonalarven via klokelig styrt menneskeimport.

Hva ville ikke dette kunne bety der hjemme? Dette måtte jo være noe for en hver smak.

Både de softe naivistene som hardnakket hevder at alt flyter, at ingenting er norsk, vi er kun partikler i kosmos som flyter i kaos i et stjerneregn av tilfeldige møter og sedvaners multiplikasjon fra generasjon til generasjon som har ført oss opp langs tidens elv til den kaia vi tilfeldigvis befinner oss ved i dag. I morgen er vi et annet sted, i morgen blir i dag i går, fritiden leger alle sår, og vips så har vi glemt hva vi egentlig snakket om og vi kan komme oss videre.

Og de på den andre sida, som brøler i caps lock fra kommentariatets utedass, litt under de pompøse byline-bildene og de svulstige formuleringene: HOLD KJEFT! AKADEMIKERHOMOKJERRINGMARXISTHÆLVETE. DUGNAD. BRUNOST. STIKLESTAD!!!!!???

Om ikke jeg visste at dugnadsindividene mine hadde blitt deportert ut av Norge før du rekker å si ”trappevask i oppgang C” så skulle jeg sannelig satt i gang.

Lætt.

 

NB! Prosjektet i bateyen som beskrives i korte trekk her er et prosjekt jeg sjøl er med på å finansiere. Jeg er derfor inhabil så det ryker etter. Men det betyr ikke at jeg tar feil. Eller at jeg har rett, for den saks skyld.

 

,

  1. No comments yet.
(will not be published)