Kosmonautismo didáctico

- Jeg kan ikke ha bankkonto, mobiltelefon, jobb eller ta en utdanning. Problemene med statsløshet er veldig konkrete for oss det berører.

Det har vært en hendelsesrik uke for nasjons- og kulturspørsmål i Den dominikanske republikk. Noen av oss spiste kanapeer i kongressen og på et nordmanntungt seminar om statsløshet og diskriminering i Santo Domingo, og alle var enige om at noe må gjøres, helst i går, men i hvert fall neste år. Samtidig med alt dette, litt lenger nord i landet, kjørte politiet full pakke og tåregassa representanter for det de kalte en fremmed kultur som ikke respekterte de lokale normene.

At etterkommere av haitiere møter motstand pÃ¥ ulikt vis i Den dominikanske republikk er verken noen hemmelighet eller noen nyhet. BÃ¥de dominikanere, haitiere og ikke minst et betydelig antall representanter fra det sÃ¥kalte “internasjonale samfunn” har gjennom en Ã¥rrekke belyst dette pÃ¥ de fleste tenkelige vis. Det er likevel noe relativt nytt i det som ble presentert denne uken. Tidligere var barn av innvandrere til Den dominikanske republikk i teorien beskyttet av den sÃ¥kalte “jus solis”, som betyr at du har rett pÃ¥ nasjonaliteten til det landet du er født i. Unntaket var barn av diplomater og mennesker som var “i transit”. Dette skulle gjelde uavhengig av dine foreldres migrasjonsstatus og tilhørighet til den dominikanske nasjonen. Selv om det har vært mange (og godt dokumenterte) brudd pÃ¥ denne linjen, sÃ¥ fantes det altsÃ¥ en beskyttelse i grunnloven.

Slik fungerer det ikke lenger, og den venezuelanske forskeren Katerina Civolani Hischnjakow har dokumentert* denne praksisen og hvordan den fungerer i praksis. Gjennom den sÃ¥kalte “resolución 012″*  og den nye grunnloven av 2010 skjedde det en viktig endring: praksisen ble endret og foreldrenes nasjonalitetsstatus overdratt til barna i større grad enn tidligere. Ikke bare ble det vanskeligere Ã¥ fÃ¥ papirer pÃ¥ nyfødte barn, dersom ikke minimum en av foreldrene hadde lovlig opphold, men man utvidet til Ã¥ inndra identifikasjonspapirer til folk som for eksempel hadde ”et utenlandsk etternavn”, eller ”et rart navn”, slik noen av informantene i Civolani Hischnjakows rapport fortalte om. PÃ¥ den ene siden betyr det at man systematiserte en arvesynd-praksis, der foreldrenes ulovlige opphold i landet gjorde at barna ikke heller fikk papirer. PÃ¥ den andre siden trakk man ogsÃ¥ tilbake identitetspapirene, og dermed eksistensgrunnlaget, til folk som allerede hadde gyldig opphold i landet, som er født og oppvokst her og som ikke kjenner noe annet land. Loven fungerer per i dag med tilbakevirkende kraft, som er tilfellet for dominikanere av haitisk opprinnelse som er barn av foreldre som ikke lenger oppfyller kravene til statsborgerskap, som følge av nÃ¥tidige endringer av regelverk og praksis. Smak litt pÃ¥ den. Foreldrene dine kom i sin tid lovlig inn i landet, men reglene har endret seg og nÃ¥ vil myndighetene kaste deg ut av landet du alltid har bodd i fordi loven er endret. Det er en komplett absurditet, men like fullt virkelighet. Pass med andre ord  godt pÃ¥ hva du gjør i dag, fordi barna dine kan bli offer i tilfelle lovene skulle endre seg og det du nÃ¥ gjør lovlig blir vedtatt ulovlig om tretti Ã¥r.

Civolani Hischnjakow har dokumentert vilkÃ¥rligheten i hvem som fÃ¥r bli og hvem som ikke fÃ¥r bli. Det hele avhenger tidvis av noe sÃ¥ banalt som hvem som er pÃ¥ jobb nÃ¥r du gÃ¥r for Ã¥ registrere et nyfødt barn, for Ã¥ skaffe noen dokumenter du behøver eller du pÃ¥ annet vis kommer i kontakt med myndighetene. Men det som ikke er vilkÃ¥rlig er koblingen opp mot en reell eller oppfattet tilknytning til Haiti hos dem som fÃ¥r problemer med papirene sine. Det finnes nemlig stadig dominikanere som ser pÃ¥ Haiti som fienden i vest. Og mange dominikanere betaler daglig prisen for denne frykten. Dette betente forholdet de to nabolandene i mellom har sørget for en jevn strøm av nordmenn til øya. Meg sjøl inkludert. PÃ¥ jobben min flires det høyt nÃ¥r vi leser opp deltakerlista til seminaret vi stod foran, med 35 % av de internasjonale delegatene fra samme lille forfrosne land i nord. Det er lov til Ã¥ stille seg spørsmÃ¥let om den internasjonale oppmerksomheten rundt stadig de samme temaene egentlig utgjør noen forskjell. Eller enda verre: kanskje skader vi ryktet til dominikanerne vi jobber med? Møter de ytterligere motstand som “kollaboratører” eller deltakere i “det internasjonale komplottet” mot Den dominikanske republikk, som en følge av at vi vinser rundt i hælene deres med notatblokker, iPader og diettpenger? Og hvis det er sÃ¥nn, er det vÃ¥r feil? Ikke nødvendigvis. Sikkert er det i hvert fall at internasjonal støtte var essensielt i gjennomføringen av bÃ¥de den nevnte forskningen til Civolani Hischnjakow og seminaret som ble avholdt denne uka. Og at begge deler ser ut til Ã¥ kunne utøve en effekt hos dem som har etterlyst det og som det angÃ¥r.

For denne uka var altså statsløshet blant dominikanere atter en gang på agendaen i Den dominikanske republikk, i form av et seminar der representanter for myndigheter, forskere og aktivister skulle komme noen skritt videre når det gjelder situasjonen til et ukjent antall tusen statsløse dominikanere.  Det var også lagt inn et møte med representanter for seks ulike komiteer i kongressen, der de berørte av disse lovendringene og de ulike praksisene knyttet til dem, fikk legge fram historiene sine foran en svært lydhørt gjeng med kongressmedlemmer, som i sin tur, nesten uten unntak, tok kraftig til orde for å akselerere en prosess i retning endring, og det helst litt brennkvikt. Kynisme til side for en stakket stund, det virket svært oppriktig da både Minerva Tavárez (bildet)

Kongressen tok budskapet på alvor: noe må gjøres og Junta Central Electoral sitter med hovedansvaret.

og kollegaene hennes tok ordet og kalte på mer handling og færre ord. Et av punktene som kongressmedlemmene alle kunne enes om var at de ansvarlige myndighetene måtte komme på banen og forklare hvordan dette kunne skje, nærmere bestemt det såkalte Junta Central Electoral. Det er et statlig organ som håndterer gjennomføring av valg, men som også administrerer utstedelse av identifikasjonsdokumenter, og dermed også besitter makta til å gjøre livet surt for deg om de så skulle ønske det.

Et spennende element ved seminaret som OBMICA stod bak, var at de hadde lykkes i å samle både aktivistene og myndighetene de kjemper mot i samme rom. La Junta Central Electorals dommer Aquino var tilstede, og selv om han vedgikk at det hastet, og samtidig at han arbeidet innenfor et system som ofte motsatte seg endring og kritikk, så han ville bare delvis innrømme skyld: Dette er ikke lenger en tid for debatt om juss. Den tiden er forbi. Om jussen skal ta seg av dette vil de berørte kunne gå ytterligere tiår uten nasjonalitet.
 Men vi har trukket tilbake 
70 000 identitetskort.
 Kun en liten del av disse handler om dominikansk-haitierne.
 Vi har alltid hatt dørene åpne for diskusjon. Vi har aldri stilt spørsmål ved om en person er dominikansk. Vi har derimot undersøkt gyldigheten av dokumenter.

Argumentet om at man også trekker tilbake andre nasjonaliteters identitetskort har ikke vært mye belyst. Kanskje er det fordi aktivister og sympatiserende forskere, journalister og diplomater ikke er interessert når det ikke lenger er snakk om haitiere. Eller kanskje er det fordi andre grupper ikke forfølges systematisk, på samme måte som dominikanerne av haitisk opprinnelse beviselig gjør. Det er jo ingen av aktivistene som har ytret noe ønske verken om å forhindre Den dominikanske republikks mulighet til å ha sin egen grensekontroll, migrasjonslover eller eller til å undersøke gyldigheten av folks dokumenter. Men det blir etterlyst en likhet for loven, et ønske dommer Aquino indirekte avviste ved å benekte at det var noen ulikhet som måtte rettes opp.

Den veltalende dommeren avsluttet deretter med en hilsen til sin ”gode venninne Sonia Pierre”, den nylig avdøde aktivisten, som etter all sannsynlighet fortsatt spinner i kista si, om hun ikke har spunnet ut av den allerede. Hennes organisasjon, MUDHA, har i flere tiår sloss for anerkjennelsen blant annet av menneskers rett til en nasjonalitet. Og en av de instansene hun sloss oftest mot var nettop Aquinos Junta Central Electoral. Oppsummeringen av aktivitetene i kongressen og på seminar er likevel forsiktig optimistiske fra min side. Eller, for å tyvlåne av Antonio Gramsci, som ble omtrentlig sitert i samme retning av en av panelistene: pessimism of the intellect, optimism of the will.

Så da gjenstår bare virkeliggheten.

Parallelt med dialogen og den sivilserte meningsutvekslingen i Santo Domingo pÃ¥gikk en symboltung underlighet et par timer nord for hovedstaden, i den nest største byen, Santiago. Rundt tre hundre haitiere, hovedsaklig studenter,  bosatt i omrÃ¥det hadde samlet seg til en religiøs seremoni i anledning karnevalet. Naboene hadde klaget, i følge politiet, pÃ¥ at de ikke “likte aktiviteten og heller ikke musikken som ble spilt, fordi den kom fra en annen kultur”.  Politiet tok beskyttelsesansvaret sitt pÃ¥ alvor og dukket, i følge avisen, opp med tÃ¥regass og haglegevær for Ã¥ ta vare pÃ¥ dominikanerene som hadde anmeldt djevelske ritualer og musikk som skulle pÃ¥kalle Satan. Det ble et lite drama, men ingen blei alvorlig skadet og verden gÃ¥r stille videre. Sjansen virker Ã¥ være stor for at det vil være behov for bÃ¥de ett og flere seminarer til i framtida, der man snakker om nøyaktig de samme tingene.

Eller for Ã¥ si det med Eddy Tejada, migrasjonsforsker ved OBMICA, som var positiv etter møtet med kongressmedlemmene, men samtidig oppgitt over alle møtene der han har deltatt for Ã¥ snakke om det samme:   – Kan vi bli ferdige med dette snart? Tenk sÃ¥ mye andre spennende ting vi kunne brukt kreftene vÃ¥re pÃ¥.

*Om “resolución 012″: kort avisartikkel her og en rapport her. Begge deler pÃ¥ spansk.