Stolleken på karibisk (med en lett trøndersk aksent)


Otro invento con la silla de Hipólito Vs Miguel. Creado por Por José Peguero.

Intern maktkamp denne uka i et ledende dominikansk parti. Bildet er arrangert.

Jeg elsker ikke Den dominikanske republikk, men jeg liker den godt nok til å la denne ukas innlegg fra Quisqueya bli viet til litt god gammeldags hån og tukting. Colonialmajor Reitan verken elsker eller liker (eller kjenner) jeg, men jeg tar ham med, læll. Er du trønder, har du lov. Og jeg er jo litt trønder. Så da har jeg litt lov.

 

 

Hele livet i det tropiske paradiset Den dominikanske republikk er en brutal pastisj på et svett og intenst minne fra barndommen, langt herifra, i småkjølige vinterskandinavia. Nemlig stolleken. Full fart, det er ikke stoler nok til alle, senk farten, øk farten rundt svingen, spiss albuene, vær slu, håp at det går bra. Får du sitte eller må du gå?

Forestill deg stolleken satt i system og gjort om til en metode for styring av et land, så er du et skritt nærmere en forståelse av hvordan livet her arter seg. Men med en viktig forskjell fra barneselskapene. Det finnes nemlig en rekke magiske stoler, som du må kjenne noen for å få sitte på, og når du først har fått sitte på de rette stolene, så åpner det seg en skjult dør inn til atter nye og finere stoler, av gull og kledd i importert antilopeskinn. De har praktiske anretninger der du kan plassere de store begerne av elfenben som aldri går tomme for eksklusiv drikke. Sjøl har jeg blitt sjenket en stol av denne sorten av Den norske stat og er lykkelig vitende om de mange seriene med kosmiske tildragelser som har sendt meg rett inn på det lokale A-laget. Foran de stilltiende og til synelatende apatisk samtykkende øynene på 95 % av lokalbefolkninga. Andre får stolnøkkelen i femtenårsgave av en takknemlig venn av familien. Eller du kan selvsagt ligge deg til den (som i et hvert sivilisert land). Du kan true deg til en stol, bytte til deg en stol, kjøpe et lager med pjuske pinnestoler på opphørssalg hos en konkurstrua nabo, du kan tilfeldig ramle over en stol en sen kveld og vips er du inne til evig tid, eller du kan – og dette er en vanligere vei –  sloss hele livet for retten til å pusse skoene til dem som sitter for komfortabelt til å orke å bøye seg fram over kanten på sin stol.

Bildet er lånt fra paraquenoserepitalahistoria.blogspot.com

For en del år siden, ikke så mange, men heller ikke så få, var noen av stolene elektriske og gjemt i mørke kjellere der vriene folk fikk kjørt seg til smerteterskelen eller hjertet sa stopp. Nå er det andre tider, men det skytes stadig med skarpt i ytterkantene av kretsene, hovedregelen er at jo færre stoler, jo løsere sitter kulene. Og de sier jo at kuler ikke diskriminerer, men det er litt rart å tro på, fordi det er nesten alltid en fattig faen som gulper i enden av et prosjektils siste reis i dette landet. Å ringe politiet er en absolutt siste utvei, enn så lenge dreper de for fote, men heldigvis for meg skyter de nesten alltid i ytterkantene av stolleken, langt unna elfenbensbegerne jeg og mine drikker av. Og vi unner hverandre suksessen, like mye som vi beundrer glansen av solen som skinner generøst på oss hver eneste dag. Vi oser av produktiv egeninteresse, og som om en usynlig hånd fulgte oss langs vår vei, tar vi personlig ansvar for at vår lykke må spres. Vi deler dermed generøst ut ti pesos her, ti pesos der (= 1,35 NOK), når de utenfor rekkevidden av stolsetene oppfører seg til vår begeistring og godkjennelse.

Mirakuløst nok ringer det en bjelle i min halvtrønderske grublepung i det jeg oppsummerer disse hederlige grunnverdiene, som vi på den rette siden av stollek-skillet lever under. Har jeg ikke hørt om noe liknende tidligere? Var det ikke en lykkens smed av en stolkonge som ytret noe i den retning i det landet jeg nylig forlot?

Å joda.

Kolonialmajor Uten Klander Langs Ærlighetens Fenomenale Soloppgang Reitan, eller bare Colonialmajor Reitan blant venner, ville nok blitt henrykt over tilstanden i Den dominikanske republikk. Her er presidentens folk i praksis allmektige (eller i alle fall vriene å få has på), her er det forretningslivets lover i sin pureste form som gjelder. Makten er resolutt og tilhører dem som har havnet i rette stolen og som lever godt med utsikten derfra. Det presidenten vil gjøre, det gjør han.

Ikke at det ikke finnes lover. Selvsagt gjør det det. Men de er ikke like for alle. Noe som muligjør en enorm handlekraft for alle som befinner seg innenfor den rette franchisen som til en hver tid utgjør de styrende krefter. Helt i tråd med ladejarlens verdier, skulle jeg mene. Og, hvis ønskelig, kan han sikkert dele ut statuer av seg selv her nede også. Persondyrkingen er nemlig på langt nær noen fremmed fetisj langs disse breddegrader.

Men det var en avsporing. For vi snakket om stolleken i Karibia. Stolleken, livet og den stadig mer påtrengende driften til å gå komplett “Kristian Valen” i trafikken her. For hva kan det da være de tenker på? I forigårs ettermiddag. En ambulanse kjører forbi en kø for å nå raskere frem til skadested eller sykehus. Den tar seg over i motgående kjørefelt. Og hva skjer så? Ikke en, ikke tre, ikke fem, men ni (9) sivile kjøretøy – inkludert en fullstappet buss – kaster seg ut og legger seg hakk i hæl på ambulansen. Stolleken. De fant et smutthull inn til andre siden.

Trafikklys? I beste fall veiledende, og kun for dem med tandre nok kjøretøy til å måtte nedverdige seg til å bry seg om den slags.

Tuting? Check. Bil nummer tretten i en paralysert kø av cirka 250 kjøretøy finner ut at det beste nok er å legge seg på hornet – det eneste intakte og tilfredsstillende operative objektet på hele farkosten – og de resterende 249 i samme kø tenker at “jo sannelig – detta vil jeg også være med på”. Som om de alle drømte om opptak ved Kunstakademiet i Trondheim, eller på annet vis søkte om stipend for å bedrive sonisk tortur under falsk flagg. Omgivelsene sendes ut i en infernalsk kakofoni som tar sats og borrer seg gjennom marg og bein hos alle innen rimelig nærhet, mens de etterlater en malstrøm av eder, galle og dundrende tinnitus.

Men sola går ned, månen kommer seilende opp ned på tropisk manér, dager blir til måneder og kroppen vender seg sakte til det hele. Tid og sedvane pakker støv over galskapen og jeg er nå lykkelig bedøvet og nærmest fullstendig døv på akkurat det øret. Takk og lov.

Hæ? At det var? Næh.

Stolen min har hjul. Bilen min har holdere i alle seter til elfenbensbeger og er stor nok til at jeg kan velge sjøl om jeg stopper eller ikke når lyset skifter til rødt. Skulle det bli kamp om stolen min, så går jeg en grundig skole hver eneste dag her til lands og skal nok vite å sloss for det som har ramlet meg i hende.

Og kanskje – hvis Reitan får kjøre eksperimentet sitt hjemme i Norge en dag, så kan vennene hans få bli med stolleken på ordentlig, sånn som noen av de aller mektigste gjorde det sist søndag her i Karibia, mens resten av folket holdt seg for øynene og ristet på hodet i skam. Solen skinner på avstand, men når du kommer for nære brenner den. Det samme gjelder tilsynelatende Stolen:

, , , , ,

  1. No comments yet.
(will not be published)