Kart og terreng i grenseland


Kontrollpunkt fra CESFRONT.

Den dominikansk-haitiske grensa skiller to tidvis svært ulike land som deler en forholdsvis liten øy. Den har blitt definert flere ganger. Blant annet i en uke som denne*, i 1929, og den befinner seg stadig i en evig forhandling mellom kart og terreng, og som yngleplass for et stort antall av både banditter og velgjørere. Sjøl er jeg overbevist: Forstår du grensa, forstår du øya.

Det finnes landegrenser og det finnes landegrenser. Noen er trukket med linjal på kryss og tvers over enorme flater jord, fjell og sjø på andre folks kontinent. Andre, slik den dominikansk-haitiske i stor grad er, følger et mer naturlig løp langs elver eller fjellkjeder. Eller de går som en stillferdig snauhugget sti gjennom de norsksvenske skogene. Atter andre tegnes opp av horisonter og hav eller murer og diskriminerende visumplikt. Som norsk europeer, på reise gjennom Eurolandia, merker du først grensene når kelnerne ikke lenger skjønner et ord og du forstår at du antageligvis må befinne deg i Frankrike, eller kanskje på den spanske landsbygda.

Per 2008 fantes det 307 grenselinjer i verden**, med omkring 900 tilhørende byer av ulik størrelse og betydning. Disse byene, og deres innbyggere, lever i det den kubanske forfatteren og advokaten Jorge Mañach beskrev som et “ufravikelig særpreg under et universelt formål”. Han snakket om kjennetegn for landegrensene rundt omkring på jorda der enhver, i følge Mañach, er unik, men samtidig har noen grunnleggende felles kjennetegn som alle forsøker å oppfylle.

I tilfellet her på øya kan det universelle ved grenselivet sammenfattes som et avtalefestet ønske om et fredfyllt og vennskapelig gjensidig fruktbart naboforhold, der forholdene legges til rette både for handel, kontakt mennesker i mellom og regulerte menneskestrømmer. Det “ufravikelige særpreget” handler mer om at intensjonene er like gode som de er enkle å se bort i fra.

Business i grenseland
Den dominikansk-haitiske grensa er big business, både over og under bordet. Så handel-konseptet av grenseavtalen er trygt ivaretatt. Haitierne søker mot dominikansk side, og i liten grad motsatt. Det er riktignok mange dominikanere som driver forretninger i Haiti, men det er i større grad sentrert rundt Port-au-Prince, og ikke den delvis uformelle grenseøkonomien.

To dager i uka er det åpne grenser og binasjonalt marked i flere av grensebyene. Dette er et multimillionopplegg. I dollar. Det har følgelig store ringvirkninger langs hele grensa, som tilsammen deles av ni provinser, fem på dominikansk side og fire i Haiti. I praksis betyr dette markedet at haitierne fritt kan komme inn i landet i dominikanske byer som Dajabón, Comendador, Jimaní og Pedernales uten å ha så mye som et identifikasjonskort å vise til. Det meste omsettes fram og tilbake over grensa i løpet av markedsdagene. Brukte sko og klær sendt som nødhjelp fra USA. Krem som gjør deg hvitere i huden. Sukker, mel og soyaolje. Babancourt, Clairin og Brugal. Grønnsaker og bildeler. En geit eller en hane. Og uendelig mye mer.  Selv om det er lite av dette som registreres i den formelle økonomien i første omgang, så er det likevel en handel som finner sted i, og samtidig tåler, dagslys.

En mer lyssky del av grenseøkonomien lever også i beste velgående. Parallelt med handelen har du de ulike sidene av det militære nærværet på dominikansk side. Migrasjonskontrollen på markedsdagene, løses ved at utfartsveiene er under tung militær overvåkning, og man bør som reisende legge inn god tid når det er markedsdager. Militærpostene som sjekker kjøretøy for å se etter papirløse haitiere er både hyppige og ivrige. De fleste er hyggelige og høflige unge menn på et kjedelig – dog tungt bevæpnet – oppdrag. Andre ganger igjen må man skru av motoren og vente til de blir lei av å finne imaginære eller reelle feil ved kjøretøyet ditt og på det viset skvise ut av deg noen pesos. Dette er spill for galleriet, fordi grensa er både lang og delvis ubevoktet, i tillegg til at vi blant de største bandittene finner dem som er satt til å holde øye med den. Ikke det vanlige militæret, men spesialstyrken for grensekontroll på dominikansk side av den tungt perforerte grensa, CESFRONT.

“Der det ikke finnes penger, finner du heller ikke CESFRONT. Det er hæren som gjør jobben, mens CESFRONT tjener penger på å befnne seg ved grensa”, hevder senator for den dominikanske grenseprovinsen Dajabón, Sonia Mateo, i et intervju nylig.*** Tilliten til CESFRONT er i beste fall diskutabel. Det er sånt som skjer når man gjentatte ganger blir tatt med buksene nede. De har blitt tatt i å transportere inn papirløse i egne kjøretøy. En annen gang ble de stoppet med 300 sekker hvitløk, gjemt i en ambulanse. De har blitt anklaget for uttallige tilfeller av korrupsjon. Dealing med narkotika. Transport av våpen. Og mer alvorlig: de har fra ulikt hold blitt beskyldt for systematiske overgrep mot haitiske kvinner og barn når disse returneres eller deporteres til Haiti.

I likhet med Norge bedriver nemlig Den dominikanske republikk en utstrakt bruk av såkalte hjemsendelser – for ikke å si deportasjoner –  basert på en moderne tolkning av arvesynden. Det vil si at enkeltmennesker straffes for foreldrenes eller besteforeldrenes valg om å ta seg ulovlig inn i et fremmed land. Den slags er grunnlovsstridig, og benektes jevnlig fra dominikansk side, men organisasjoner som OBMICA og MUDHA har ved flere anledninger dokumentert at dette er en stadig gjeldende praksis. Mang en svart dominikaner har blitt plukket opp og fraktet over grensa og dumpet i et land der de verken har familie, penger, behersker språket eller har noen som helst mulighet til å komme seg på lovlig vis tilbake til den hjemlige siden av grensa. Dette er også en side av grenselivet, som igjen har påkalt internasjonal oppmerksomhet. Og med internasjonal oppmerksomhet følger internasjonal tilstedeværelse. Treplanting i karrig haitisk jord, binasjonale dialogprosjekter for å bedre forholdene, støtte til kvinnegrupper og kamp mot kjønnsrelatert vold er eksempler på hvordan denne internasjonale oppmerksomheten kan registreres langs grensa.

Grenseområdene utgjør på den ene siden en destillert versjon av  forholdet de to landene i mellom. Det er ikke det samme å diskutere haitiernes rettigheter i rolige Gazcue i hovedstaden Santo Domingo, som det er å være med jesuittpresten Regino Martínez ned til brua over grenseelva Río Masacre, i en av hans mange protester for å bedre levekårene for de fattige handelsfolkene på begge sider av grensa. Likevel er det mye av den samme skepsisen mot alt haitisk som går igjen i debatten, både langs grensa og i hovedstaden. De utgjør en trussel for den dominikanske kulturen, de er bare ute etter penger, de sprer kolera, eller – om man er av den gamle skolen – de er farlige, ikke minst på grunn av deres beryktede voudou.

Samtidig, på den andre siden, har grenseområdene noe som ikke finnes i samme grad lenger inn i begge landene. Det kan være positive historier som haitiske barn som daglig krysser grensa og går på skole på dominikansk side før de returnerer hjem om kvelden. Med de samme migrasjonsmyndighetenes velsignelse. Man kan snakke om de åpne dominikanske grensene, sykehusene og lommebøkene i etterkant av jordskjelvet i 2010. Eller det kan være idealer om samarbeid som kommer utenfra, enten fra hovedstaden eller utlandet.

Menneskene i de 900 grensebyene i verden, og i de ni grenseprovinsene på Quisqueya, befinner seg i ulik grad i en kryssild mellom nasjonale identiteter, propaganda, opplevd virkelighet og transnasjonal kontakt -og kontrast – som gjør områdene til potensielt interessante mål for studier. Kanskje er det virkelig sånn at om vi skjønner oss på grensene, så skjønner vi mer av menneskene.

Det er et nærvær fra begge sider som like gjerne kan styrke samarbeid som hat. Langs grensa finner vi parallelt en rekke ulike verdener, uavhengig av både kart, terreng og traktater, og den som klarer å trenge inn i denne verdenen, vil ha forstått uendelig mye mer av øya som har skapt dem.

 

* Datoene varierer, avhengig av kilde og av hvilket ledd i prosessen man legger vekt på. Datoene 21. januar, 8. februar, 5. mars, 29. april og 21. mai dukker opp. Men alle fra 1929. Så dermed lar jeg den første stå som tellende og dermed har vi en historisk hendelse fra inneværende uke. Arbeidet som ble konkludert, midlertidig, i 1929, var et resultat av flere år arbeid, og skulle senere modifiseres allerede i 1936. Mer om det senere. De første formelle forbindelsene mellom de to landene i form av en gjensidig samarbeidsavtale ble startet i 1867, i arbeidet med det som ble kalt en Tratado de Paz, Amistad y Comercio (“Avtale om fred, vennskap og handel”).

** Sergio Peña, Ciudades y fronteras: Los retos de la planificación transfronteriza. Kapittel i boka Ciudades en la frontera. Santo Domingo 2008. (s. 263 – 282)

*** Kilde: Lokalavis i grensebyen Dajabón, 23. januar 2013.

 

 

, , , ,

  1. No comments yet.
(will not be published)