Kontrollpunkt fra CESFRONT.
Den dominikansk-haitiske grensa skiller to tidvis svært ulike land som deler en forholdsvis liten øy. Den har blitt definert flere ganger. Blant annet i en uke som denne*, i 1929, og den befinner seg stadig i en evig forhandling mellom kart og terreng, og som yngleplass for et stort antall av både banditter og velgjørere. Sjøl er jeg overbevist: Forstår du grensa, forstår du øya.
Det finnes landegrenser og det finnes landegrenser. Noen er trukket med linjal på kryss og tvers over enorme flater jord, fjell og sjø på andre folks kontinent. Andre, slik den dominikansk-haitiske i stor grad er, følger et mer naturlig løp langs elver eller fjellkjeder. Eller de går som en stillferdig snauhugget sti gjennom de norsksvenske skogene. Atter andre tegnes opp av horisonter og hav eller murer og diskriminerende visumplikt. Som norsk europeer, på reise gjennom Eurolandia, merker du først grensene når kelnerne ikke lenger skjønner et ord og du forstår at du antageligvis må befinne deg i Frankrike, eller kanskje på den spanske landsbygda.
Per 2008 fantes det 307 grenselinjer i verden**, med omkring 900 tilhørende byer av ulik størrelse og betydning. Disse byene, og deres innbyggere, lever i det den kubanske forfatteren og advokaten Jorge Mañach beskrev som et “ufravikelig særpreg under et universelt formÃ¥l”. Han snakket om kjennetegn for landegrensene rundt omkring pÃ¥ jorda der enhver, i følge Mañach, er unik, men samtidig har noen grunnleggende felles kjennetegn som alle forsøker Ã¥ oppfylle.
I tilfellet her pÃ¥ øya kan det universelle ved grenselivet sammenfattes som et avtalefestet ønske om et fredfyllt og vennskapelig gjensidig fruktbart naboforhold, der forholdene legges til rette bÃ¥de for handel, kontakt mennesker i mellom og regulerte menneskestrømmer. Det “ufravikelige særpreget” handler mer om at intensjonene er like gode som de er enkle Ã¥ se bort i fra.
Business i grenseland
Den dominikansk-haitiske grensa er big business, både over og under bordet. Så handel-konseptet av grenseavtalen er trygt ivaretatt. Haitierne søker mot dominikansk side, og i liten grad motsatt. Det er riktignok mange dominikanere som driver forretninger i Haiti, men det er i større grad sentrert rundt Port-au-Prince, og ikke den delvis uformelle grenseøkonomien.
To dager i uka er det åpne grenser og binasjonalt marked i flere av grensebyene. Dette er et multimillionopplegg. I dollar. Det har følgelig store ringvirkninger langs hele grensa, som tilsammen deles av ni provinser, fem på dominikansk side og fire i Haiti. I praksis betyr dette markedet at haitierne fritt kan komme inn i landet i dominikanske byer som Dajabón, Comendador, Jimanà og Pedernales uten å ha så mye som et identifikasjonskort å vise til. Det meste omsettes fram og tilbake over grensa i løpet av markedsdagene. Brukte sko og klær sendt som nødhjelp fra USA. Krem som gjør deg hvitere i huden. Sukker, mel og soyaolje. Babancourt, Clairin og Brugal. Grønnsaker og bildeler. En geit eller en hane. Og uendelig mye mer.  Selv om det er lite av dette som registreres i den formelle økonomien i første omgang, så er det likevel en handel som finner sted i, og samtidig tåler, dagslys.
En mer lyssky del av grenseøkonomien lever ogsÃ¥ i beste velgÃ¥ende. Parallelt med handelen har du de ulike sidene av det militære nærværet pÃ¥ dominikansk side. Migrasjonskontrollen pÃ¥ markedsdagene, løses ved at utfartsveiene er under tung militær overvÃ¥kning, og man bør som reisende legge inn god tid nÃ¥r det er markedsdager. Militærpostene som sjekker kjøretøy for Ã¥ se etter papirløse haitiere er bÃ¥de hyppige og ivrige. De fleste er hyggelige og høflige unge menn pÃ¥ et kjedelig – dog tungt bevæpnet – oppdrag. Andre ganger igjen mÃ¥ man skru av motoren og vente til de blir lei av Ã¥ finne imaginære eller reelle feil ved kjøretøyet ditt og pÃ¥ det viset skvise ut av deg noen pesos. Dette er spill for galleriet, fordi grensa er bÃ¥de lang og delvis ubevoktet, i tillegg til at vi blant de største bandittene finner dem som er satt til Ã¥ holde øye med den. Ikke det vanlige militæret, men spesialstyrken for grensekontroll pÃ¥ dominikansk side av den tungt perforerte grensa, CESFRONT.
“Der det ikke finnes penger, finner du heller ikke CESFRONT. Det er hæren som gjør jobben, mens CESFRONT tjener penger pÃ¥ Ã¥ befnne seg ved grensa”, hevder senator for den dominikanske grenseprovinsen Dajabón, Sonia Mateo, i et intervju nylig.*** Tilliten til CESFRONT er i beste fall diskutabel. Det er sÃ¥nt som skjer nÃ¥r man gjentatte ganger blir tatt med buksene nede. De har blitt tatt i å transportere inn papirløse i egne kjøretøy. En annen gang ble de stoppet med 300 sekker hvitløk, gjemt i en ambulanse. De har blitt anklaget for uttallige tilfeller av korrupsjon. Dealing med narkotika. Transport av vÃ¥pen. Og mer alvorlig: de har fra ulikt hold blitt beskyldt for systematiske overgrep mot haitiske kvinner og barn nÃ¥r disse returneres eller deporteres til Haiti.
I likhet med Norge bedriver nemlig Den dominikanske republikk en utstrakt bruk av sÃ¥kalte hjemsendelser – for ikke Ã¥ si deportasjoner –  basert pÃ¥ en moderne tolkning av arvesynden. Det vil si at enkeltmennesker straffes for foreldrenes eller besteforeldrenes valg om Ã¥ ta seg ulovlig inn i et fremmed land. Den slags er grunnlovsstridig, og benektes jevnlig fra dominikansk side, men organisasjoner som OBMICA og MUDHA har ved flere anledninger dokumentert at dette er en stadig gjeldende praksis. Mang en svart dominikaner har blitt plukket opp og fraktet over grensa og dumpet i et land der de verken har familie, penger, behersker sprÃ¥ket eller har noen som helst mulighet til Ã¥ komme seg pÃ¥ lovlig vis tilbake til den hjemlige siden av grensa. Dette er ogsÃ¥ en side av grenselivet, som igjen har pÃ¥kalt internasjonal oppmerksomhet. Og med internasjonal oppmerksomhet følger internasjonal tilstedeværelse. Treplanting i karrig haitisk jord, binasjonale dialogprosjekter for Ã¥ bedre forholdene, støtte til kvinnegrupper og kamp mot kjønnsrelatert vold er eksempler pÃ¥ hvordan denne internasjonale oppmerksomheten kan registreres langs grensa.
GrenseomrÃ¥dene utgjør pÃ¥ den ene siden en destillert versjon av  forholdet de to landene i mellom. Det er ikke det samme Ã¥ diskutere haitiernes rettigheter i rolige Gazcue i hovedstaden Santo Domingo, som det er Ã¥ være med jesuittpresten Regino MartÃnez ned til brua over grenseelva RÃo Masacre, i en av hans mange protester for Ã¥ bedre levekÃ¥rene for de fattige handelsfolkene pÃ¥ begge sider av grensa. Likevel er det mye av den samme skepsisen mot alt haitisk som gÃ¥r igjen i debatten, bÃ¥de langs grensa og i hovedstaden. De utgjør en trussel for den dominikanske kulturen, de er bare ute etter penger, de sprer kolera, eller – om man er av den gamle skolen – de er farlige, ikke minst pÃ¥ grunn av deres beryktede voudou.
Samtidig, på den andre siden, har grenseområdene noe som ikke finnes i samme grad lenger inn i begge landene. Det kan være positive historier som haitiske barn som daglig krysser grensa og går på skole på dominikansk side før de returnerer hjem om kvelden. Med de samme migrasjonsmyndighetenes velsignelse. Man kan snakke om de åpne dominikanske grensene, sykehusene og lommebøkene i etterkant av jordskjelvet i 2010. Eller det kan være idealer om samarbeid som kommer utenfra, enten fra hovedstaden eller utlandet.
Menneskene i de 900 grensebyene i verden, og i de ni grenseprovinsene pÃ¥ Quisqueya, befinner seg i ulik grad i en kryssild mellom nasjonale identiteter, propaganda, opplevd virkelighet og transnasjonal kontakt -og kontrast – som gjør omrÃ¥dene til potensielt interessante mÃ¥l for studier. Kanskje er det virkelig sÃ¥nn at om vi skjønner oss pÃ¥ grensene, sÃ¥ skjønner vi mer av menneskene.
Det er et nærvær fra begge sider som like gjerne kan styrke samarbeid som hat. Langs grensa finner vi parallelt en rekke ulike verdener, uavhengig av både kart, terreng og traktater, og den som klarer å trenge inn i denne verdenen, vil ha forstått uendelig mye mer av øya som har skapt dem.
* Datoene varierer, avhengig av kilde og av hvilket ledd i prosessen man legger vekt pÃ¥. Datoene 21. januar, 8. februar, 5. mars, 29. april og 21. mai dukker opp. Men alle fra 1929. SÃ¥ dermed lar jeg den første stÃ¥ som tellende og dermed har vi en historisk hendelse fra inneværende uke. Arbeidet som ble konkludert, midlertidig, i 1929, var et resultat av flere Ã¥r arbeid, og skulle senere modifiseres allerede i 1936. Mer om det senere. De første formelle forbindelsene mellom de to landene i form av en gjensidig samarbeidsavtale ble startet i 1867, i arbeidet med det som ble kalt en Tratado de Paz, Amistad y Comercio (“Avtale om fred, vennskap og handel”).
** Sergio Peña, Ciudades y fronteras: Los retos de la planificación transfronteriza. Kapittel i boka Ciudades en la frontera. Santo Domingo 2008. (s. 263 – 282)
*** Kilde: Lokalavis i grensebyen Dajabón, 23. januar 2013.
