Palass eller kirkegård for “Baby Doc”?


 

CC-licensed – Jean Claude Duvalier, aka Baby Doc

“Baby Doc” forlot sitt Haiti i 1986, og etterlot seg et nasjonalpalass i en sky av kokain, fiender i opprør og kaos i gatene. han døde i 2014, uten noensinne å gjenvinne makten i Haiti. Hvem var Jean Claude Duvalier?

(Teksten ble først skrevet da Duvalier returnerte til Haiti, og senere redigert  – januar 2016 – en stund etter Duvaliers død)

 

Den internasjonalt velkjente “Baby Doc”, Jean Claude Duvalier, var sønn av sin far, François Duvalier, “Papa Doc”, og arvet Haiti som sitt eget da Duvalier sr. døde i 1971. I en alder av 19 år ble han president på livstid og tok over et svært brutalt regime som allerede hadde stått bak flere titusner dødsfall. I 1986 var det over, og, ikke for siste gang i Haitis historie, forlot en president landet under myndig amerikansk eskorte. Med seg tok han en absurd formue, et dårlig rykte og et internasjonalt kjent kallenavn, som visstnok aldri har blitt brukt i nevneverdig grad av haitierne sjøl. Det var altfor farlig å bruke et så åpenbart nedlatende kallenavn på en såpass brutal leder. En anonym haitisk opposisjonell ble intervjuet av korrespondenten Herbert Gold, og beskrev Haitis politiske system på denne måten:

“We have a two-party system, mon cher. One in the palace, and the other in the cementary”. (1)

I eksil holdt Duvalier en relativt lav profil. Ryktene var mange: Han kjørte drosje i Marseille. Han satt fattig i et tomt herskapshus i Frankrike sammen med sin mor. Han bodde på gata i Paris. Alle midlene hans var blitt frosset. Han ville komme tilbake til Haiti. For å ta tilbake nasjonalpalasset, som en gang var hans, og der han holdt sine ekstravagante fester for venner og allierte. Der han visstnok hadde etterlatt et berg av kokain, en enorm samling av pornografisk materiale, våpen og gull da han hastet til flyplassen på vei ut i eksil. Utenfra var det ikke lett å vite hva som var sant, og hva som var rykter.

Returmuligheter?
Palasset eksisterer ikke lenger, det ble ødelagt under jordskjelvet, og var dermed umulig å ta tilbake, men var Duvalier på jakt etter makten i landet? Det vet vi ikke sikkert. I 2009 uttalte han under et intervju med CBS at han “hørte sitt folks bønn om hjelp”, og at Haitis lidelser var “uutholdelige og opprørende”. Han la all skyld på Aristide, som på daværende tidspunkt allerede hadde tilbakelagt fem år av det som skulle bli et sju år langt eksil, etter å ha blitt tvunget ut av intern uro og USA i 2004. (Aristide har heller intet plettfritt rulleblad, men det er en annen historie.) Konfrontert med arrestordren som ventet ham ved en eventuell retur svarte han at den ikke var noe som bekymret ham, til tross for at det var samlet inn en lang rekke beviser for kriminelle handlinger begått under Duvaliers styre i Haiti. Tortur. Drap. Tyveri av statens midler. Kreativ relokalisering av bistandsmidler. Overdådig livsstil på et utarmet folks bekostning. 500 millioner dollar. Full diktatorpakke.

I dag vet vi at i alle fall ett av ryktene delvis holdt vann: han var på vei tilbake til Haiti. Der ble han, i følge flere internasjonale mediers rapportering, møtt av et par tusen tilhengere da han igjen satte foten på haitisk jord, og man kunne se tagginger på husvegger i Port-au-Prince som ønsket den tidligere playboyen og diktatoren tilbake. To dager senere ble han arrestert for så å bli løslatt i påvente av rettsak.

Men så var det denne makta, ville den igjen kunne bli hans? Han holdt kontakt med sine tidligere støttespillere, både i og utenfor det fryktede hemmelige politiet Tonton Macoutes, han befant seg i landet inntil han døde, og det finnes absolutt dem som i dagens kaotiske Haiti ser tilbake på Duvalier-æraen med en viss nostalgi. Det er ikke utenkelig at det massive utenlandske apparatet som er i sving i Haiti kunne gitt grobunn for å trekke nasjonalistiske kort opp av ermet i kommende valgkamper eller kampanjer. Det er heller ikke utenkelig at deler av Haitis relativt unge befolkning enten har glemt, eller ikke kjenner til, undertrykkelsen som far og sønn Duvalier representerte, med ulik grad av knebling av presse, drap og godt dokumenterte overgrep mot eget folk. Det er også fullt mulig at man ville kunne ønske seg Duvalier tilbake, selv om man var fullstendig klar over regimet hans og dets merittliste.

Nå døde Duvalier og tok aldri over makta igjen. En av flere grunner til at dette ville blitt vanskelig uansett hva Duvalier og Haitis befolkning skulle kunne ønske, er USA. Landet har en enorm ambassade og en betydelig tilstedeværelse i landet, og gir ikke  noe inntrykk av at de ønsker å slippe grepet om Haiti riktig enda. USA var – i følge franske og kanadiske diplomater  (2) – de eneste med reell makt til å gripe direkte inn i Haitis indre anliggender da Aristide forlot landet i 2004 og det er grunn til å anta at en gjeninnsetting av en tidligere diktator som Jean Claude Duvalier ville skape betydelig støy og ikke er noe USA ønsker. Et stabilt Haiti er bra for business. Et ustabilt Haiti er ikke det. Regimet Duvalier representerte ikke stabilitet, og selv vanligvis så frilynte USA (i spørsmål knyttet til menneskerettgheter) og deres allierte, brøt inn og la begrensinger på Duvaliers handlefrihet, både når det gjaldt Papa og “Baby”. Avtroppende president Martelly har blitt kritisert internt i Haiti for å pleie omgang med Duvalier-vennlige personer og miljø, noe han ikke har sett noe behov for å avvise, og det er liten grunn til å tro at de samme kritikerne ville se med blide øyne på en eventuell gjeninnsettelse av Duvalier. Til tross for berettiget kritikk av midler som ikke kommer fram, så er Haiti i veldig stor grad avhengig av internasjonal bistand, og Duvalier junior er neppe et navn som gavner denne pengestrømmen.

Jean Claude Duvalier fikk til slutt sin permanente plass i Haiti, men det ble som en del av kirkegårdsgjengen, og ikke i palasset.

 

 

1) Haitisk opposisjonell beskriver Duvalier-regimet i samtale med forfatter Herbert Gold i boka “Haiti – best nightmare on earth” (p 229).
NB! Golds bok ble ikke bare godt mottatt. Den fikk følgende anmeldelse av Webster Universitys Bob Corbett: “He never bothered to really know Haiti. He knows the french toast of the Grand Hotel Oloffson, where he usually lived. He knows quite a few of the rich and famous. His fascination with people, both Haitians and visitors, seems in direct proportion to how degenerate and corrupt they are. Gold’s Haiti is that of the gentile balcony of the Oloffson, the Haiti of the elite, the rich tourists, the wealthier districts of Port-au-Prince. In that world of the past 30 years Duvalierism has made all the difference.”

2) Gode kilder, ryktespredning på sladrehanks bekostning.

, , ,

  1. No comments yet.
(will not be published)