Rykter og lørdagsfeber fra Port-au-Prince – hva ville Toussaint ha sagt?


Frigjøringshelten Toussaint L'Overture og flagg på halv stang 12. januar.  12.01.2013, kl 18:06. Det er i skrivende stund tre år, en time og tretten minutter siden jordskjelvet sørget for at enda flere utlendinger fikk “arbeidssted Port-au-Prince, Haiti” lagt til i CVen sin. Brakkefeber er snart like utbredt som kolera og utleieprisene i de kondisjonarte strøkene gjør ikke skam på selv den griskeste norske hushai. Mye er underlig her, spørsmålene er flere enn svarene. Mon tro hva Toussaint L’Ouverture ville tenkt om den internasjonale tilstedeværelsen i landet han i sin tid var med på å frigjøre fra Frankrike.

Utlendingene her er mange. I store firehjulstrekkere fra kirkegrupper, FN og haitiske privatsjåfører utgjør vi et solid trafikkaos på egen hånd der vi farter mellom de viktige og mindre viktige møtene våre, eller fram og tilbake mellom det sammenraste Palais National (nylig ryddet av Hollywoods frynsete prins, Sean Penn og co), minibanker og kanskje et besøk i Cité Soleil, Bel Air eller en teltleir for internt fordrevne. Vi må forte oss før de miserable er borte, om vi skal få bildene våre! Både Haitis president Michel Martelly, FN og norske UD er samstemte i at teltbefolkningen er drastisk redusert, men det er ikke like klart hvor de bor etter at de har dratt fra leirene. Er det som junkiene i Oslo, som jevnlig spyles vekk fra Plata og fortsetter som før et annet sted, eller forlater de leirene for noe bedre?

Det er også tilfelle at mange har flyttet fra landsbygda og inn i teltleirene. Helt frivillig. I den grad noe som minner veldig om nødverge bør katalogiseres under frivillighet.

12. januar 2013: Her var nasjonalpalasset før jordskjelvet.

12. januar 2013: Her lå nasjonalpalasset før jordskjelvet.

Besværlighet i koleraens tid (2)
Ved siden av de mange permanente utenlandske gjestene i landet kommer en annen viktig tilstedeværelse, nemlig bistandsturismen. Eksempelvis er dette kanadiere og amerikanere i store grupper kledt i matchende t-skjorter som kommer og graver en brønn, maler en skole eller planter noen trær og reiser igjen etter noen dager. Kritiske besserwissere – i en viss grad som meg selv – elsker å sette hermetegn rundt denne formen for humanitær innsats og i stedet kalle det for åstedsturisme eller “piss i havet”. På samme måte som kritikken mot de mange NGOer, gjenoppbyggingsråd, FN, kolerasmitte fra utlendinger (3), og midler som aldri kommer fram ofte reduseres til at all utenlandsk tilstedeværelse egentlig bare utgjør en priviligert okkupasjonsmakt. Men de er begge i en viss grad forenklinger. Det er ikke i seg sjøl ondsinnet å bruke egne penger og ferie på å hjelpe noen med å grave en brønn eller male en skole. Kanskje handler det liker mye om de reisendes behov for å utøve gode gjerninger, som det handler om haitiernes muligheter og rett til å bestemme over hvordan landet skal bygges? Godt mulig. Brønnen blir likefullt gravd, og skolen blir malt.

Det er heller ikke mye glamour i livene til de jeg så langt har møtt her, både fra det forhatte MINUSTAH, NGOer eller andre deler av det “internasjonale samfunnet”. Vi har besøkt mindre prosjekter her som soleklart utgjør en konkret og målbar forskjell, og der haitierne sjøl er med på å forme og videreføre noe de ikke hadde hatt midler til å starte sjøl. Er det i seg selv feil? Jeg synes ikke det. Det er godt dokumentert både at haitiere har et svært dårlig inntrykk av MINUSTAH og at de har god grunn til det, men det er samtidig selvsagt ikke en gyldig oppsummering av arbeidet til alle enheter i alle internasjonale operasjoner.

FN, Rösling, Martelly og norske jagerfly
Den argentinske direktøren for FLACSO Brasil, Pablo Gentili, skriver i sin blogg på El País’ nettsider at problemet i Haiti ikke er de enkelte FN-funksjonærene som “gjør sitt arbeid med enorm innsats og profesjonalitet”, men snarere et internasjonalt samfunn ute av stand til å takle humanitære katastrofer. De lovede pengene kommer i stor grad ikke fram. FN håpet i 2012, i følge samme kilde, å samle inn 128 millioner dollar til humanitær bistand i Haiti. Det tilsvarer omtrent prisen av et F35 jagerfly, som Norge i følge Wikipedia skal kjøpe 56 av. 56 år med humanitær hjelp til Haiti, der altså. Men det er en annen diskusjon.

Den optimistiske Hans Rösling, en kjent helseprofessor ved Karolinska Institutet, viser at barnedødeligheten aldri har vært lavere på Haiti enn det den er i 2013. Kanskje henger det sammen med, som sjåføren vår antydet, at haitiere får langt færre barn nå enn de gjorde tidligere. Eller kanskje enkelte ting faktisk har blitt bedre?

Det er mye å lure på når man sitter på en terrasse i Port-au-Prince en lørdags kveld med en drink i hånda. Hvorfor er vi her egentlig, alle sammen? Eventyr i Graham Greenes fotspor? Jesuskomplekser? Flinke gutter og piker som må fikse litt på verden, mens de bor for 1300 dollar i måneden i kollektiv i en villa ett eller annet sted, for å hale inn drømmejobben på et senere punkt?

Minnesmerket Neg Mawon - "den ukjente slave" - på Champ de Mars overlevde jordskjelvet.

Minnesmerket Neg Mawon – “den ukjente slave” – på Champ de Mars overlevde jordskjelvet.

Kanskje den ellers så utskjelte president Michel Martelly er inne på noe i dag, på treårsdagen for skjelvet, når han sier: “slutt med å sende penger, la oss endre systemet”. Uten at han er mer spesifikk, riktignok. Og inkludert i det systemet som må endres vil jeg inkludere noen hete aksjer fra ryktebørsen: Martellys dagpenger på oppdrag i utlandet beløper seg på prisen til en helt kurant bruktbil i Norge (2). I tillegg kommer utgifter til et voksent entourage. Kanskje har Martelly rett i at pengene fra utlandet ikke er veien å gå, men representerer han selv en del av løsninga? Det er ikke så lett å se at han gjør det, egentlig. Om ikke annet, så er han en av få presidenter som har en fortid som popstjerne, og antageligvis også en av få mannlige statsoverhoder som har opptrådt i dameklær og kun iført bleier. Innvalgt ved hjelp av en kampanje satt i gang av Pras fra Fugees, og en ikke ubetydelig amerikansk innblanding i valgkampen, president Martelly er definitivt en sjelden blomst, selv i en fauna så rik på myter som den haitiske.

Det er ikke noe nytt at penger til fattige land kommer med betingelser og at dette ikke er populært i mottakerlandene. Vi kan høre på tidligere president Aristide, da han som ung og sint prest fordømte den såkalte nødhjelpen som kom med så mange bindinger at den kneblet de samme hendene som skulle ta i mot den. Han formelig freste mot menigheten sin, med en fortørnet liten gruppe amerikanske ambassadeansatte som besøkende tilhørere. Ansiktsuttrykkene deres under Aristides tordentale er alene grunn god nok til å finne fram the Agronomist på nytt.
Dette var på nittitallet. Og det var på åttitallet. Og det var før den tid. Papa Doc, uten sammenlikning for øvrig, raste i sin tid over mangelen på frihet til å brukte hjelpemidlene som han selv så best, i et enkelttilfelle gikk det blant annet ut på å bygge en by i sitt eget navn. Mer om den historien finner du i korrespondenten Herbert Golds omdiskuterte (4) (men helt klart også underholdende og lærerike)  klassiker, Haiti: best nightmare on earth. Det er jo slett ikke bare utlendinger som raserer livene til haitiere. På treårsmarkeringen for jordskjelvet ble en mindre teltby i sentrum fullstandig rasert av rundt femti personer med balltrær og machete, angivelig på oppdrag fra lokale myndigheter.

Fra terrassen på Hotel Olofsson

Ingenting å utsette på utsikten fra terrassen på Hotel Olofsson. Spørsmålet er kanskje heller hva Hotel Olofsson gjør med innsikten?

Ingenting å utsette på utsikten fra terrassen på Hotel Olofsson. Spørsmålet er kanskje heller hva Hotel Olofsson gjør med innsikten?

Haiti var, og er fortsatt, et yndet sted for utlendinger som vil oppleve noe annerledes. Her er det et stort og ukjent antall utlendinger som lever under tidvis strikt bevegelseskontroll, fordi omgivelsene du er sendt hit for å hjelpe eller bivåne er for farlige. Eller oppgis å være det. “Du må aldri gå, ikke finn på å gå sjøl”, fikk vi høre gang etter gang, og lot oss kjøre rundt mens dollarene fordampet i den støvtunge og klamme heten. Så gikk vi lei av å bli kjørt rundt, og tusla oss en tur i stedet. Det gikk forbløffende greit, det også, gitt. Det er ikke lett å vite hva som er sant og ikke i Haiti, som besøkende på bare fjerde dagen her på Hotel Oloffson, så vidt oppe i åssiden og med utsikt over bukta som fører inn til Port-au-Prince. Hotellet er et standardpunkt på checklista til drevne internasjonale haitikjennere og kanskje også en slags klisjé? Det er helt klart en fare for å bli sittende fast på den sjarmerende balkongen, med en rompunsj, et par anekdoter, og tenke at “Haiti? Lætt. Kreyol pale, kreyol komprann. Bon bagay. Zagilá. Barbancourt hver eneste dag.” Snakkes.

Hotellet er uansett et fantastisk kråkeslott som det er lett å bli glad i. Det er liten tvil om hvilket hotell Pippi ville valgt dersom det var her på øya at sydhavskongen hennes holdt hus.

Det er ikke godt å si hva Tussaint L’Overture ville sagt, men den rettferdige Pippi ville neppe sett med blide øyne på hvordan menneskene feier over Haiti, gang på gang, både innenfra og utenfra.
Teksten er skrevet 12. januar 2013, og oppusset 12. januar 2016.

1) Ja, jeg var helt nødt til å ta den med.

2) Rykter. Troverdig kilde, men fortsatt bare rykter. Bringer dem likevel videre og skal således selv ha bank om det skulle vise seg å være løgn.

3) Redigering januar 2016: ved inngangen til 2016 har over 9000 mennesker mistet livet på grunn av kolera etter at nepalesiske FN-soldater bragte smitten til landet i 2010.  På det tidspunktet var det over 100 år siden forrige kolera-epidemi i Haiti. FN nekter stadig for å ha et erstatningsansvar.

4) NB! Golds bok ble ikke bare godt mottatt. Den fikk følgende anmeldelse av Webster Universitys Bob Corbett, i en omtale som retter en streng pekefinger mot “Hotel Olofsson-ianerne”: “He never bothered to really know Haiti. He knows the french toast of the Grand Hotel Oloffson, where he usually lived. He knows quite a few of the rich and famous. His fascination with people, both Haitians and visitors, seems in direct proportion to how degenerate and corrupt they are. Gold’s Haiti is that of the gentile balcony of the Oloffson, the Haiti of the elite, the rich tourists, the wealthier districts of Port-au-Prince. In that world of the past 30 years Duvalierism has made all the difference.”

, , , , ,

  1. No comments yet.
(will not be published)