For snart seks år siden fikk jeg sjefen til å sende ut en mail fra meg, i hans navn, på første april. Jeg moret meg med å lage et skriv – hjulpet av sjefen – der vi beskrev en nært forestående prossess hvor vårt institutt var blitt plukket ut til det ærefulle oppdrag å bli et pilot-prosjekt: alle kontorene skulle rives og erstattes av et åpent kontorlandskap.

Som man kan forvente lot ikke reaksjonene vente på seg, forståelig nok. Sjøl syntes jeg dette var et morsomt stunt, av flere årsaker. For det første: Det er ingen tvil om at åpent kontorlandskap ikke passer for alle typer arbeid, deriblant mye av det som skjer i akademia. For det andre er det heller ingen tvil om at å endre på etablerte strukturer – fysiske eller ikke –  blant fast ansatte statlige akademikere som regel er tyngre å gjennomføre enn både fred i Midt-Østen, i Colombia og internt på den norske venstresida i landsmøtetider. Akademikere er i stor grad bortskjemte vanedyr når det kommer til organisering av arbeidsdagen, hvordan man skal arbeide, hva man skal prioritere og ikke, hvor man skal arbeide, hvordan man skal undervise, med mere. Meg sjøl inkludert, i aller høyeste grad. Så derfor ønsket jeg å pirke borti det, noe jeg selvsagt også koset meg med, på gode kollegaers bekostning.

Den tredje grunnen til at jeg syntes det var en artig spøk, var at jeg antok det for å være en absurd overdrivelse.  Og der er det at jeg nå begynner å stusse. Det debatteres og krangles om åpne landskap, ikke minst i Universitetsavisas spalter (her, her og her, som eksempel). Det er altså et reelt alternativt, uten at jeg vet i hvor stor grad.

Da jeg var liten lærte jeg at det var farlig å gjøre grimaser, for man kunne bli sånn. Det er tydeligvis heller ikke uten risiko å spøke om effektiviseringskåthet ovenfra, fordi da kan spøken fort bli til alvor. Jeg legger meg dermed selvsagt kledelig flat, og påtar meg deler av skylda for at vi har havnet der vi har havnet.

Her følger fellesmailen som gikk ut til alle ved instituttet, for snart seks år siden.

Read the rest of this entry »